Nå er håndball-EM i gang! Og jeg ser litt på. Jeg liker når vi klapper sammen. Når reporterne heier, når publikum heier, når personalet mitt følger med, når jeg chatter med familien min som kanskje også ser på. Vi deler et idrettsøyeblikk! Vi er i samme samme samfunn.Vi er et samfunn. Også om man skulle heie på ulike lag og, kan jeg liksom føle samholdet.
Det klinger gledelig i meg, likt lyden fra bjellene en del supportere ringer med. De minner meg om da jeg var nærmere ti år gammel og fikk oppleve Norge Danmark i Oslo Spektrum. Jeg hadde egen bjelle med. Pappa holdt seg fast i tribunen, det er så bratt – og høyt under taket – i Spektrum. Pappa har littegranne høydeskrekk, så han holdt seg så godt. Vi lo og koste oss, hele kjernefamilien på fire.
Med autisme, har jeg ofte kjent meg utenfor. Jeg har riktignok følt at jeg hører til hjemme med min familie, men ute har annerledesheten min ikke helt funnet sin plass. Det kjenner jeg fortsatt på, selv om jeg syns det er lettere nå som jeg har en diagnose som forklarer meg selv hvorfor det kjennes både så intenst og veldig isolert. Jeg spriker, er både usynlig og synlig. Glad og trist. Sosial og isolert. Ja, spekteret er stort.
Jeg sliter mye med meg selv etter sosiale ting. Jeg kan blir nærmest fyllesyk, og i tillegg til fysisk ubehag kan jeg reagere mot normalt på det positive rundt meg og blir suicidal. Det er en utfordring som krever å balansere. Ikke for mye, men heller ikke sultes fra alt det sosiale. Jeg tror på at vi mennesker trenger noen å bry seg om, og som bryr oss om oss. Og også at interaksjon på en eller annen måte er viktig.
Å være sosial med et tydelig felles fokus, er ofte lettere enn det løse sosiale for meg. Så å fokusere på en håndballkamp, kan være et bra utgangspunkt for en ålreit stund også i samspill med andre – enten det er IRL eller på nett.
aspergerinformator.com 