Jeg har nylig sett Løvenes konge-filmen, i to versjoner, på nytt. Jeg virkelig koser meg med dem. Det er så fin balanse mellom det veldig triste og det humoristiske og glade. Mellom det skumle og det gode.
Jeg gjorde meg også en litt sprø assosiasjon. Onkel Scar er tynnere i framtoningen enn Simbas far, kongen. Han er magrere, og også i hjertet. Han er ikke romslig. Han har ikke hjerterom. Og jeg tenkte, er jeg en sånn – i kvinnelig versjon? Er jeg like sær og selvsentrert?
Jeg håper jo ikke det da, men sånne assosiasjoner gjør at en filmopplevelse får virke inn på meg mer enn bare det å se en film. Å få reagere med sine egne følelser også på tankene som oppstår, som kanskje ikke er synlige for den «vanlige seer».
Jeg tror på at vi mennesker, alle sammen, ser og opplever på hver måte. Det gjør filmer og bøker viktige, og unike. En bok lever hos leseren, og blir ikke lik om den leses av person A eller. Sammen blir millioner av lesere til en rekke alfabet, fabler jeg. Det er en fin fantasi, som jeg tror også har noe for seg. En slags rot i virkeligheten.
aspergerinformator.com 