Her er Herman

Jeg har lest en tøff barnebildebok. Herman – historier fra en udiagnostisert oppvekst av Herman Flesvig og Erlend Loe, illustrert av Bård Sletvold Torkildsen (Bonnier forlag 2022, lesereksemplar fra forlaget). Noe av det tøffeste, er kanskje at det er en ekte historie om en ekte gutt som ikke har tatt slutt, selv om livet har vært ganske vanskelig noen ganger.

Boka handler om Herman som har et hodet som er litt fullere enn andres hoder. I hodet hans ligger verdens største by. Vil du bli turist? Eller innbygger? I alle fall shoppe gatene?

Herman fortjener at vi ser han. Og det fikk jeg være så heldig å gjøre gjennom denne historien. Jeg fikk se hvordan en barndom med diagnosen ADHD (udiagnostisert) kan være. Jeg fikk se hvordan Herman kunne ha det. Jeg fikk se hvordan Herman kunne være, for eksempel gjemt inni t-skjorta si på sitt helt eget friminutt eller med et triangel på tissen i skolekorpset. Jeg fikk se hvem Herman er, fra mange sider.

Herman er morsom. Herman er kreativ. Herman har mye energi. Han lager system og har tingene sine organisert med navn på skuffer for eksempel. Han er redd for å sette fingeravtrykket sitt på ting, for eksempel dørhåndtaket. Han må opp om natta for å tørke de bort, før han begynner å gå med hvite hansker, sånne som artisten Michael Jackson hadde. Han lærer å lage lister for å kunne gjøre alt han skal og få seg et arbeid. Det som ikke står på lappen, kan han ikke gjøre. Står det at han skal på do kvart på to, kan han ikke på do kvart over i stedet. Det burde vi skjønne.

Det handler om å skjønne at noen har et sånt hode, der det ikke er så lett å gjøre annerledes – de er rett og slett litt annerledes. Disse menneskene har også en plass. I klasserommet. I skolegården. I voksenlivet. I samfunnet. Det er ganske kult og veldig fint. Dette er en bok jeg tror barna vil like å lese. Herman er jo veldig morsom, også når han synes hverdagen sin er litt vanskelig.

Mennesker kan hjelpe hverandre, så alle kan få være seg. Når et barn får vite litt mer om det de syns er rart, er mitt inntrykk at de lettere skaper rom og takhøyden for hva som er innafor stiger. Vi trenger et åpent, varmt samfunn. Jeg smiler fra meg en sterk femmer og legger fra meg mitt fingeravtrykk.