Historier å flykte fra

Jeg har lært mye av litteraturen. Jeg har lært om følelser jeg ikke har kjent helt selv. Jeg har lært om relasjoner. Jeg har sett andre slags vennskap, jeg har lest meg til kjærlighetsliv, gode historier eller blandede følelser. Jeg har gjennom historiske romaner også fått innsikt i noe som har vært, viktige deler av verdenshistorien. På en fortellende måte, som har fortalt meg mye. Som jeg snakker om, med meg selv og også noen ganger med de rundt meg.

Jeg har som alle andre fått med meg krigen i Ukraina som utspiller seg i nåtid. Jeg har hørt nyhetssendinger. Jeg har sett menneskene i krise. Jeg har forstått at Ukraina har hatt det tøft også før. Jeg snakket med opprørte og bekymra nordmenn. Jeg har skjønt at Stalin lagde en tung tid for det ukrainske folket, sånn i bakhodet et sted har jeg nok noen ord om det liggende. Men jeg har ikke sett det konkret. Det har vært for vanskelig å se for seg. For mye historie jeg har hull i, til at jeg har orket å engasjere meg. Nå fikk jeg sjansen, da jeg øynet en bok som fortalte historien i en litt annen form. Jeg visste ikke om jeg kom til å forstå, men jeg ville forsøke. Jeg vil lære. Jeg vil inn i historien, som er omkring oss. På godt og vondt.

Den italienske tegneserieskaperen Igort er aktuell med boka De ukrainske notatbøkene. Konfliktens røtter, som er en tegnet reportasje. På norsk er den utgitt av Pax Forlag (2022, lesereksemplar fra forlaget). Jeg som til vanlig ikke snakker så mye om nyheter og storpolitikk, jeg føler jeg blir for liten og maktesløs og ikke vet hva de andre snakker om – begynte å snakke som en foss mens jeg leste. Dette er en bok som viser hvordan noen i Ukraina har levd. Under hva slags forhold. Jeg fikk se det i tekst og bilder. Svart på hvitt og i noen fargenyanser. Jeg ble virkelig overrasket og fra å bare føle jeg kom til kort, strakk jeg meg mot leselys.

Jeg lærte om holdomor. Holdomor var en planmessig utført utsulting av folket i Ukraina i 1932-33. Jeg fikk en forståelse av et omfang som er så mye større enn jeg kunne ane. Som at en fjerdedel av befolkningen i landet døde i det tidsrommet, og det fordi de ble utsultet – helt bevisst, hva var det Stalin egentlig ville dem? Hvordan kan noen ha makt til å gjøre dette mot mennesker? Stalins formål var å knuse de såkalte kulakkene – bønder som motsatte seg kollektivisering på tvang. Jeg så med boka i hendene de ytterste konsekvenser: døden, dramatikken, desperasjonen. Jeg fikk lese om en tolv år gammel gutt som døde og om familien hans som var tvunget til å spise han. Jeg fikk lese om den makabre kanabalisme, som ble nødvendig for noen. Mange flere enn man skulle tro, og antakelig er det mørketall i mørket.

Jeg så urettferdighet. Jeg så hvordan vanlige mennesker kjempet. Jeg så hvordan enkelte ble behandlet, urettferdighet, forskjellsbehandling. Et eksempel: Hadde du ikke intellektuelt arbeid, fikk du ikke kjøpe hvitt brød. Da var bare svart brød for deg. En rekke bemerkelsesverdige erfaringer som til nå var usynlige for meg – erfaringer fra tusener av mennesker sine unike liv – blir levendegjort i denne tegneserie-pregede reportasjen i bokformat. Historiene fortelles mye gjennom intervjuene Igort gjør av flere personer. Portrettene er historier, levende dokumenter og bevis, på hver og en sine opplevelser. Og til sammen! Som et helt folk – undertrykket, utsultet, nærmest torturert og delvis folkemyrdet.

Jeg grøsser. Dette er historier å flykte fra. Likevel er jeg så takknemlig for at jeg leste denne boken. Jeg fikk en innsikt. Jeg tror ikke jeg kan forandre verden, slutte noen krig, med å forstå bedre – men jeg tror på at åpenhet er viktig for framtiden. Jeg håper også Ukraina har en framtid foran seg, der befolkningen blir behandlet som mennesker. Det er det vi er alle sammen; mennesker. Årets viktigste bok?

Det føles nesten grotesk og gi terningkast 6 til et så grusomt og presist bilde av mennesker som har levd under kriser. Likevel er det på sin plass. Dette er en bok som kan opplyse. Det er en bok som gjør historie tilgjengelig, også for oss som har huller i historier, jeg har det både i Norgeshistorien og hva gjelder andre land, verden vår. Hjertet mitt banker. Jeg føler jeg står i krigen – men, det er et viktig men – med kjærlighet i ryggen. Det er fordi det også finnes kjærlighet, at personer som Igort jobber fram en slik reportasje. Det er i alle fall det jeg tenker, det tror jeg på.