Jeg er ofte «flink» til å kritisere meg selv. Når andre kritiserer den jeg er, føler jeg at jeg ikke har lykkes i det hele tatt. Med å bli bedre på det jeg er dårlig på, for eksempel. Eller jeg kan kjenne at det jeg er aller mest redd for, som å være for mye, for kreativ, ta for mye plass i verden vår, er reelt og automatisk må oversettes i hodet mitt til Jeg skal ikke leve, og knuse hjertet mitt med begge hender.
Jeg kan kaste meg selv i gulvet som en porselenskopp. Og kanskje går jeg i stykker. Og det skremmer meg også litt, og har blitt enda en ting jeg kritiserer meg selv for. Det at kroppen har blitt så svak og syk, at den så fort kommer til skade og jeg blir slått ut av spill, utvist fra livet mitt, spesielt arbeidslivet, og ikke får oppleve den mestringen jeg føler når jeg jobber. Jeg er en sånn som legger veldig to og to sammen, og får fem, men altså, jeg forstå at om jeg jobber er jeg nyttig. Det betyr jo ikke at man ikke kan være nyttig som menneske om man ikke jobber, men jeg mister den rollen min som helt enkelt viser meg en nytteverdi for andre. En bedrift.
Så, i dette skjøre, er jeg veldig sårbar nå. Denne senhøsten. Jeg balanserer på en tynn line. Jeg må prøve å ikke røre for hardt på meg. Ikke berøre bare det vonde og ømme i alle fall. Jeg prøver å danse, være glad. Jeg skriver min saga, min sang, min ballett. Er jeg på scene? Eller er jeg sceneteppet, som går ned foran øynene mine og gjør det mørkt på kino.
aspergerinformator.com 