Jeg har har lest ei barnebok for tiåringer? Ti øre for tankene mine: Dette er ei spøkefjøl med livets alvor, hat og kjærlighet. Den er nærmere sørgfullkommen! Skrekk og gru. Sorg og fordervelse. Taushet og fortvilelse.
Jeg har altså lest: Memoria av Maria Kjos Fonn (Aschehoug 2022, lesereksemplar fra forlaget). Så vet du hva jeg snakker om! Forfatteren kjenner jeg fra romanene Kinderwhore og Heroin chic. De er skremmende sterke, både i innhold og språkdrakt. Det presist, realistiske, humoristiske og fulltreffene kjenner jeg igjen i barneboka Memoria. Denne er uttrykksfullt illustrert av Skinkeape (Marianne Gretteberg Engedal).
Memoria handler om Liv, som er spill levende og ganske ensom. Hun har ikke noen venner på skolen og står alene i friminuttene. Mens de andre skolebarna er opptatt av mange gøye ting sammen, liker Liv å være hjemme hos bestemor og spille piano. Bestemor banner og har sigarett i håret. Det går rykende, fykende! Bestemor sier det er viktig å øve på å dø. Hun forteller til Liv at når hun dør, finnes hun i et underland selv om det ikke går an. Hun vil komme å spøke for Liv. De ligger på gresset sammen.
Bestemor blir syk. Bestemor blir tynnere og tynnere. Bestemor er snart død.
Når bestemor dør, slutter livet å virke. Liv spiller på pianoet, vil øve på Sørgemarsjen som bestemor lærte henne, men som hun ikke kom i havn med. Nå vikrer ikke pianoet! Det kommer ikke musikk, lyd. De voksne virker heller ikke. Mamma og pappa har glemt bestemor. Har ikke bestemor levd?
Liv glemmer ikke. Hun savner bestemor og reiser til det tomme huset hennes. Mens hun spiller på det gamle pianoet, blir hun mindre og mindre. 10 år, 9 år, til slutt er hun så liten at hun går igjen tangentene. Hun kommer ut i dødsriket Memoria, landet der de døde bor. Det er spøkefullt, skremmende og dødsfarlig. Liv vet ikke om hun kommer levende hjem igjen.
Memoria er om å leve og om å miste, om å savne og om forsone seg. Det er om å hate noen og om å tilgi. Det er om tillate seg å huske, og få leve i minnene. Hva skjer da? Er det håp? Eller er bestemor helt borte, for alle?
Dette er en klok bok. Det er kanskje en spøkelseshistorie. Den er kanskje ikke helt virkelig. Likevel er den en livsviktig historie. Jeg vil huske den. Den er en viktig påminner i forbrukersamfunnet vårt – i en tid der vi kanskje nesten heller ber om 10 000 enn ti øre for å tankene våre, eller annet som kan selges – den gir meg tid til å savne og minnes. Jeg får et eget hjerterom, uten lås. Jeg tror boka gir rom med takhøyde for å snakke om det man lurer på om døde. Det er stor, lun humor. Det er lek med voksenverden. Gamle tanker blir helt nye. Kanskje blir det lettere for de voksne, å svare på spørsmålene de stuer vekk som skjeletter i skapet – hvis de forstår denne fortellingen. Mellom femmeren og sekseren på terningen en plass, fra skjelvende hender der terningen ikke lander helt flatt i håndflaten. En dødsviktig leseopplevelse, leveopplevelse.
aspergerinformator.com 