Ibsen skrev om livsløgner, om utroskap, om vildanden og Hedvig. I stykket spilte jeg Hjalmar i en liten film på skolen som vi laget i prosjektoppgave til norskpensumet. Jeg stod der med herreparykk og en for stor dress, bukse med jakke til, manglet brede skuldre inni. Jeg kunne replikkene, men hadde ikke tid til å puste. Inni meg var jeg skadeskutt fugl. Jeg var nok mest Hedvig – Utenfor. Utenfor samfunnet og meg selv, jeg greide ikke å finne plassen min. Så jeg spilte den. Jeg spilte den rollen jeg fikk. Pugget replikkene, sa det jeg var ment å skulle si.
Mange på autismespekteret syns det er vanskelig å finne plassen sin i det sosiale. Det kan gå på selvtilliten løs. Og selvfølelsen. Inkludert evnen min til å være glad i meg selv. Nå som voksen, sliter jeg med alt det også nå, være på rett plass, ta rett plass. Det blir fort for lite eller for mye, av alt. Jeg kan kjenne at min måte og snakke på liksom ikke alltid forstås, og jeg føler jeg mangler ord. Jeg henger meg opp i ordlyden til de andre, jeg trenger at man er så absurd presis. I språket. Derfor ler og rister jeg på hodet med rare utsagn i reklame på radioen. Nå for tiden er det en reklame om noe sånn intim-sex greier, som de sier kommer med anonym sender. Og det håper jeg da virkelig ikke, hehe, at en anonym sender sexleketøy! En hemmelig «venn»? Det er selvsagt diskret avsender, slik at andre, for eksempel postbudet eller naboen, nå den leveres.
Tilbake til rollene sine. Det er vanskelig å være i sin egen rolle, når den skaper problemer for andre. De kan synes jeg er streng og vanskelig, når jeg trenger det mest mulig forutsigbart, og derfor også presist, rundt meg. Jeg er ikke alltid fleksibel. Jeg er ikke alltid tolerant. Men jeg elsker mange høyt, og setter pris på det menneskene kan være, med hjerter og følelser også videre.
aspergerinformator.com 