Vi har mange sitat, vi omgir oss med, i hverdagen vår. Vi baker dem inn, i daglig rutine. Uten mat og drikke, duger helten ikke, for eksempel. Eller veien til mannens hjerte går gjennom magen.
På julemarked i helga (Folkets hus i Ski, lørdag 19. november), så jeg dette gryteunderlaget. Da så jeg får meg morskjærlighet ved kjøkkenbenken. Jeg var ikke der lenge på grunn av min form for tiden, men jeg fikk med meg sitatet, er det verdt å sitere, hehe.
Jeg har så mange gode minner. Jeg husket mamma laget sjokoladekake og jeg fikk slikke kremen som var igjen i en bolle. Jeg fikk være levende slikkepott. Jeg husker lukten av nystekte vafler. Gå rundt grøten. Vente på pannekaker, bakt potet i ovnen, biff på stekeplata, kokte det i grønnsaker, boblet det i saus? Innlegget fortsetter under bildet.
Et eller annet sted på veien min, ramlet jeg ut av det gode kjøkken. Spiseforstyrrelsen min heter Anorexia Nervosa. Men jeg er faktisk her på mange måter likevel, ved bordets gleder. Jeg liker å dekke på til de jeg er glad i. Jeg liker å snakke om hva de skal spise, tipse om spennende, hyggelige ting, jeg finner ofte gode oppskrifter på Internett. Jeg liker å se på bildene.
Jeg ønsker meg til og med en bakebok, selv om jeg ikke kommer til å spise noe som den byr på. Det er liksom som om den kunne bekrefte at jeg er liv lage likevel. At jeg ikke er dum som et brød, tom som et forlatt eggeskall. Jeg vil ha Bakemester harepus sin bok. Jeg husker da jeg var barn, og reven ville spise andre dyr og så lærte litt andre vaner. Spist er spist, og gjort er gjort.
Det var en fin tid. Den barnetiden.
I dagens samfunn, der alt må gå så fort, har en del fått raske matvaner. Og de kan være bra! Noen føler nok likevel litt på å ikke få laget sunt nok, ekte nok, særlig om de har barn. De ønsker ofte å lage fra bunnen. Det har blitt et ideal.
Men til hvilken pris? Jeg tenker litt, at det er viktigere å være sammen. Om kyllingen er ferdig grillet eller om man koker hønsefrikkasee, så er det uansett et hyggelig måltid. Jeg har ingen høne å plukke med det. Gir heller en fjær i hatten, til alle som deler et måltid sammen. Jeg spiser min ernæring fra apoteket i hovedsak, men det er også en sak man kan gjøre det beste ut av, med å følge måltidstidene sine, og interessere seg for andre selv om de andre har andre, «friskere» og bedre matvalg som sitt naturlige – dagligLIV.
aspergerinformator.com 