Jeg er veldig glad i dyr, og oppveksten min var hund. Hunden var familiemedlem. Og jeg var familiemedlem. Vi tilhørte hverandre, hunden og jeg. Det var fint. Jeg hadde en venn, som ikke trengte ordene mine. Det var nok å være sammen, for å forstå hverandre.
Som andre familiemedlemmer, var hun en del av julen. Og siden jeg var så glad i henne, var det naturlig å inkludere henne i hele sulamitten hjemme. I det trygge og gode julehjemmet.
For oss, var det fint å få gi også hunden julegaver. Det trenger ikke være stort eller dyrt, men det var stas å ligge under treet sammen med henne og se henne åpne opp.
Jeg fikk gaver av hunden. Det var en grei måte å pakke inn kanskje mindre «morsomme» gaver på også, som det var viktig at jeg fikk, som kunne varme meg godt. Som sokker, votter. Det ble mange smågaver – mye av det nyttige slaget. Og vi hygget oss med det. Innlegget fortsetter under bildet.
Men sånn ellers i julen, prøvde vi å gi henne en rolig jul tror jeg. Altså, ikke stresse opp, jage opp. Ha stemningen som var lun og trygg. Når vi hadde gjester, måtte hun også få kunne hvile.
Dyr registrerer godt hvordan vi mennesker oppfører oss. Virker vi engstelige, hysteriske, vil de bli urolige også.
Det er også viktig, hvis de får mye godbiter, tyggebein osv. i disse julepakkene, at de posjoneres som på vanlige dager. De får lett vondt i magen og blir syke om de får annerledes mat enn de pleier.
Når alt dette er skrevet og fortalt, er det et tredje alfa omega. Det gjelder hvis man gir levende dyr som julegave. Da er det viktig at dette er veldig gjennomtenkt og gjerne godt planlagt. Det kan ikke komme som en overraskelse der man ikke vet hva det å ha dyr innebærer. Lar man barn få dyr, må man huske at det alltid er vi voksne som må ta ansvaret.
Voffelig god jul! Hilsen en dyrevenn
aspergerinformator.com 