Jeg har lest Å være flere (Dikt) av Steinar Opstad (Kolon Forlag 2022, lesereksemplar har jeg fått fra forlaget). Det er en diktsamling om døden. Den som er og tar bort, og som danner noe nytt, sitter jeg igjen med. Og sum av summarum; mest om livet.
For, livet er for eksempel familie. Diktsamlingen forteller om et far-sønn forhold. Selv om det handler om fraværet, hva det gjør med jeg-et når far dør, ser jeg at fravær også betyr at man fortsatt tenker på personen som brukte å leve. Noe blir tydelig. Man ser, den som var, når man legger han i hvit skjorte i kista. Er han fortsatt fin? I hjertet mitt, og i portrettene som tegnes fram i diktsamlingen, er mennesker minneverdige videre.
Etterpå døden, hva skjer da, og hva hjelper det døden spør et av diktene – hva hjelper det døden at vi tenker på den?
Diktsamlingen viser fram at døden tar. Gir den mer enn det tar? spør diktene. Opstad svarer i dikt – det får vi ikke vite, det om døden gir mer enn den tar. Likevel sitter jeg igjen med at døden i alle fall gir oss en oppfrisking av minner, vekker oppmerksomheten og framkaller det som har vært. Vi blir bevisste hva vi ønsker å bevare.
Jeg bevarer leseopplevelsen, boka og de mange gode refleksjonene og linjene rundt tematikken – den mørke tematikken som likevel, i sin poetiske form, bringer lys i meg. Og kanskje er det som vel Jon Fosse sa, at i kunst kan mørket være lys.
Dikt til inspirasjon, til å både leve og skrive. Skrive langt mer enn testament, ja det vil jeg, helt andre ting faktisk. Terningkast fem signerer jeg ut med.
aspergerinformator.com 