Rekorder

Å leve, er å stadig nå. Dype daler, men også nye høyder.
Gjennom 2022 har jeg blitt mer glad i å gjøre research mens jeg arbeider med tekst, skriving, poesi.
Jeg tenkte litt her en dag på dette med snømenn. Hvor høy kan vi bygge?
På wikipedia står:

«Verdens høyeste snømann skal være «snøkvinnen» Olympia, oppkalt etter den amerikanske senatoren Olympia Snowe. Figuren ble reist i løpet av to måneder ved hjelp av heisekraner i Bethel i Maine i USA i mars 2008 og var 37, 21 meter høyt.»

Jeg tenker – kan jeg kysse en sånn høy mann. Hvor stor er fallhøyden. Om jeg glipper mellom leppene, blir jeg liten ball eller tusen fnugg?

Når det gjelder andre mål, som er mer del av hverdagene våre, kan de være både store og små. Kanskje kan et lite mål være å stå opp når klokka ringer og å få lagt seg tidlig nok om kvelden til at man får nok søvn. En del med autisme opplever å bli utslitte, og noen har vansker med å sove, noen snur også døgnet lett. En del av de, liker roen som er når de andre sover. Mens andre kanskje bare grubler. Det er så forskjellig, slik mennesker er forskjellige.

Store mål kan være alt fra å lære seg en ny ferdighet, et nytt yrke eller en hobby.
Det kan være å ha det bra i et forhold, ta vare p hverandre i en familie eller en annen relasjon. Vennskap, kollega, medstudent, kjæreste, ektefelle.

Jeg har både små og store mål. Jeg har vært sykemeldt lenge nå, og håper jeg kan få lov å gjøre jobben min igjen. Så får jeg heller stokke om på de andre tingene jeg liker å gjøre sånn at det ikke blir for mye. Fortsette å roe ned med disse turene, sm jeg har gjort når jeg er sykmeldt. Da har jeg ikke gått gåturer. Og det er kanskje sånn jeg må gjøre et i starten når jeg skal jobbe også.

Småmålene mine er mange litterære lesemål, og det gleder meg.

Store litterære mål, er å få til enda mer med skrivingen. På nynorsk, og en del dialekter, sier man ofte «vann». Eksempel: Eg vann bussen. Jeg med mitt bokmål sier kanskje at jeg rakk bussen. Jeg kan være fornøyd med det, men jeg smiler mye mer hvis jeg skriver at jeg vann han! Da føler jeg at jeg virkelig fikk til noe, mestret. Så det prøver jeg å tenke om jeg klarer små ting, at det vann jeg.

Ser jeg stjerner i øynene mine, er jeg speilbilde, er jeg til refleksjon, til ettertanke, kan jeg en dag bli stolt av meg selv? Det kunne kanskje vært en bærekraftig mål. En rekord å sette kryss i taket av. Jeg husker da jeg gikk i barnehagen, så sa en barnehageansatt at hvis alle seksåringene husket hjemmeleksen (dette var før førskolen var etablert og de hadde det i barnehagen) skulle hun sette et rødt kryss i taket. Jeg ser det røde krysset foran meg, selv om hun aldri tegnet i taket. Jeg ser armen som skriver, også. Tenk så fint, at vi mennesker tenker i levende bilder utfra helt små ord.