Jeg er kvinne, 38, snart 39. Jeg bor i Norge. Jeg er en del av det norske samfunnet. Jeg omgås andre mennesker, med sine liv og sine forutsetninger. For å forstå og ikke forstå, for eksempel meg. Ofte kan jeg ha det fint med andre, men ganske ofte blir det også noen problemer i kommunikasjonen. Det kan stresse meg veldig og gjøre relasjonene periodevis vonde. Det går gjerne litt i bølgedaler – etter at det har skåret seg i kommunikasjonen kan det bli vanskelig en stund, og så får vi kanskje en bedre bølge å flyte på. Hver for oss og sammen.
I dag vil jeg fortelle litt om noe jeg ofte møter på, i dialog og samspill. Det handler rett og slett om at andre «bestemmer» hva jeg skal føle om noe. Før jeg har fått føle selv.
Et enkelt eksempel: En person sender et bilde, som overhodet ikke angår meg, og som jeg ikke interesserer meg spesielt for, av personen og dens venn, for 12 år siden, og denne vennen var bare for å vise at han hadde venner liksom da, eller noe, og de har ikke noe omgang nå (hvilket ikke var sentralt for han), så jeg forstod ikke hva det hadde med noe som helst å gjøre. Om andre mennesker velger å være sosiale eller ikke, er en personlig avgjørelse. Men altså, helt greit, om han hadde lyst til å dele bildet. MEN, det stod da han sende: her er et bilde du vil like. Som om det skulle glede meg at han satt sammen med en bekjent? Jeg trykket på bildet, men klarte ikke føle gleden jeg skulle og jeg sviktet da forventningene han la på meg. Jeg er jo glad hvis han føler fellesskap og det gir han en god følelse, men det kan jeg jo heller ikke vite om det gjorde. Personen kunne, i stedet for å si at dette er et bilde jeg liker, spørre hva jeg syns om bildet, eller bare helt enkelt dele det og jeg få reagere, kanskje med en tommel eller et hjerte om jeg syns det var hyggelig å se.
Et annet hverdagseksempel: Forteller jeg noen at jeg skal ha besøk, trenger ikke andre fortelle meg at det blir fint. Såvidt jeg vet, er de jo ikke synske og de vet heller ikke hvordan det kjennes for personen som skal ha besøk. Jeg får veldig hyggelige besøk jeg, men jeg liker ikke at det er bestemt på forhånd at jeg skal kose meg. Kos deg, sier mennesker. Det er vel en talemåte. Og de mener nok bare godt, jeg kan forstå det. Likevel er det bedre for meg om jeg kan gå inn i et besøk med mine egne følelser, og få kjenne gleden selv – uten å ha en forventning utenfra om hvordan det skal oppleves for meg.
Det handler om å gi andre mennesker rom til å få føle og være i sine egne liv, og så kan man dele i sitt tempo. Det er viktig for meg, mitt tempo, så jeg ikke føler meg invadert eller stilt krav som ikke kjennes ok til. Jeg kan nok skjønne at dette kan virke uforståelig, firkantet, rigid. Men jeg blir så hemmet om jeg ikke klarer å imøtegå de sosiale frasene, og da blir det så vondt for alle parter. Jeg vil jo godt!
aspergerinformator.com 