Jeg har lest en pocketbok med to romaner i – Selvportrett ; Selvmord av Édouard Levé (Flamme Forlag 2014). Da jeg kjøpte denne boken etter en anbefaling av en bokvenn på Instagram, som kommentar på en av mine lesninger, trodde jeg egentlig at dette var bare én roman, og at den handlet om å ta livet sitt. Om forfatteren sitt selvmord. Jeg hadde fått med meg at franske Levé, 42 år gammel, hadde tatt livet sitt 10 dager etter at han overrakte forleggeren sin manuskriptet til Selvmord. Jeg forventet vel nærmest – siden jeg trodde begge tittelen var på én roman – at det skulle handle om en personlig tekst om at han ville ta livet av deg.
Det var det ikke, selv om man kanskje kan lese den siste som et selvmordsbrev. Det selvmordet er om en venn som tar livet sitt, ikke hans egne tanker om å skulle forlate oss. Den er skrevet i du-person, han skriver rett til denne vennen som er mer levende for han som død enn han var for han da han levde. Hvorfor ville han dø? Som leser av denne henvendelsen til selvmordet, lurer jeg også på – hvorfor ville Levé ta det samme valget som denne vennen gjorde, velge å dø for egen hånd?
Første boka som vi får i denne pocketutgaven, er ikke en selvbiografi men et selvportrett, som tittelen også sier. Forfatteren var kunstner og fotograf, noe man kanskje kan forstå godt når man leser det svært presise språket og evnen til å skrive fram bilder som kommer til uttrykk. Selvportrett forteller om ting han liker, ting han er god på, ting han ikke bryr seg om. Det er setninger som kommer rett etter hverandre, der er ingen kapitler. Skildringene er korte, konsise, presise, alvorlige, morsomme, fulle av liv. Eksempel, tilfeldig valgt: «Jeg bruker ofte ordet ofte. Når jeg skriver, bruker jeg ofte ordet mye, men jeg stryker det det ved gjennomlesningen. Jeg drømmer om en ren skrift, men den finnes ikke.» Heldigvis skrev han, så heldigvis kan dette portrettet få leve videre i oss, i meg.
Jeg erklærer de to romanene samlet som noen av mine favoritter. De får en sekser på terningen. Jeg må også innrømme, at de gav meg lyst til å skrive – og heldigvis ikke til å lage et eget selvmordsbrev eller å forlate livet selv. Jeg er takknemlig for å være her, som lesende menneske. Denne boka fortjener å leses flere ganger. Boka har også et godt skrevet forord som gjorde meg observant og klar til å lese, før jeg selv skulle få erfare de to verkene. Pocketboka er hendig, du kan godt ha den i veska og med på reise.
aspergerinformator.com 