Man skal ikke skue hunden på hårene osv. Og likevel skuer vi nok hverandre litt sånn, hvis noen ikke er normalt velstelte, er det mange som tenker sitt. Om hele personen og dens funksjonsnivå.
Jeg er ikke alltid fikset på håret, men jeg har det i fletter så da ser det stort sett sånn cirka likt ut. Og det fungerer for meg, da slipper jeg å forholde meg til eget ulike utsende fra dag til dag. Da er det mer stabilt, og jeg klarer å være mer stabil i følelsene mine om jeg ikke blir overrasket hver gang jeg ser meg i speilet, for eksempel. Jeg vet hva jeg kommer til å se, og hva du kan se.
Jeg tenker ikke på meg som en overfladisk person. Men jeg er detaljbevisst, har et enormt detaljfokus på godt og vondt, og det gjør at det spiller en rolle for meg hvilken farge jeg har på hårspennene, smykkene osv. Alt skal snakke litt sammen, fortelle det samme. Og jeg opplever, at når jeg er gjennomført og liksom i ett med meg selv, føles det litt bedre å møte en uforutsigelig verden.
Jeg kan bli glad av å ta på meg en spesiell hårstrikk, eller å få sminket øynene mine litt ekstra fine. Kanskje smiler jeg med øynene, til deg. Og munnen, den er ofte et glis. Både når jeg har det bra og mindre bra. Det kan skape forvirring, men jeg tenker: det handler mye om et ytre, og vi som kjenner hverandre godt, klarer å se hverandre under smilene, under flettene. Og være her, sammen. Som komplette mennesker, med både vonde og veldig gode følelser.
aspergerinformator.com 