Det er ikke så ofte jeg leser tegneserier, og når jeg har gjort det de siste årene har det i hovedsak vært i form av tegneserieromaner, og ofte da basert på et klassisk bokverk eller historiske hendelser. Men at jeg faktisk liker tegneserier også uten at de har en slik ramme, oppdaget jeg med Zelda. Jeg har lest Zelda mot verden av Lina Neidestam (Strand forlag 2022, boka er et lesereksemplar fra forlaget). Jeg er lattermild og glad nå, vil du lese det, vil du kjenne det?
«Zelda er en svensk politisk tegneserie i stripeformat, skrevet og tegnet av Lina Neidestam. Seriens hovedperson er den impulsive feministen Zelda som har sterke drifter og store drømmer, men ikke så mye gjennomføringsevne. Hun har høye idealer, men klarer ikke å leve opp til dem.»
Om Zelda fra Wikipedia
Denne boka er en samling av humorserien, på norsk. Det er feminisme, det er om å være dobbeltmoralsk, det er humor over lav sko. Zelda har flytta fra hjembygda si for å få seg et liv. Hvilket liv hun har! Hun viser oss at hun både vil ha kjæreste og vil være fri. Hun viser oss at hun vil ha arbeid, men også at hun skammer seg over akkurat den mediejobben, og at både hun – og faren hennes – kan omformulere den litt, når de presenterer yrket hennes «ut i verden». Hun vil være selvstendig feminist som hever stemmen, men kan også like veldig godt å bli vartet opp. Jeg feirer med høyhælte sko, i tankene.
Det er lov å slippe seg løs, det er lov og le. Jeg lo! Og ikke fordi jeg syns Zelda mislykkes, selv om hun til tider gjør det både med arbeid og kjærester og med å nå og leve opp til sine personlige idealer – men fordi vi ikke trenger å være perfekte, og slik skal vi være – sammen i verden. Vi er gode, vi er latterlige, vi er noe å vokse på.
Med Zelda fikk jeg en vennegjeng mens jeg leste, humret og lo høyt. Jeg leste opp i stua for de andre hos meg, og jeg fikk også de til å smile. Zeldas venner er morsomme, forskjellige og når jeg fikk se tenkeboblene kontra snakkeboblene, fikk jeg innsikt i hvordan mennesker KAN tenke – og likevel uttrykke noe annet. Det opplyste meg, og jeg er frydefull nå når jeg skal skrive til noen venner. Hva vil de tenke, og hva vil de si? Kan jeg lage min egen komikk over det som kanskje kan være uuttalt?
Det kan godt hende at vennene mine de ordene jeg trenger å høre i hodet, selv om de serverer en «enklere» frase. Kanskje har de også lyst til å være sammen i dag, kanskje er det travle med jobben bare noe man tror folk forventer å høre og derfor sier på automatikken. Jeg vil sette av tid – til å være en venn. Kan vi skravle, flire, le høyt? Du er herved invitert. Terningkast fem, et overraskende, morsomt og lekende «Kinderegg.»
En god bok trenger ikke forklare de største problemer i verden. En god bok kan være noe å kjenne seg igjen i akkurat i dag, et pusterom, en befriende latter midt i alt. Latteren trenger ikke forlenge livet eller ha store visjoner – bare det at den finnes, gjør godt. Her og nå.
aspergerinformator.com 