Jeg ser ikke optimalt. Men jeg bruker ikke briller lenger. Jeg bruker ikke briller engang når jeg leser. Ikke lesebriller, ikke all round briller.
Jeg liker ikke å se meg selv gjennom brillene, da blir jeg så synlig for meg selv. Da blir det så synlig for meg at jeg er større enn jeg er vant til å se meg. Ansiktet blir endret. Hele meg blir omformet. Vil jeg forme, kan jeg heller kjøpe plastelina. Da føler jeg mer jeg har kontroll, enn når det er jeg som blir deformert (les forstørret). Innlegget fortsetter under lesegrisen.
Det handler ikke om at jeg ser så godt at jeg ikke trenger en eneste brille. Men det handler om at jeg ikke vil se meg annerledes enn jeg er vant til. Når jeg har litt problemer med å se på kveldene, lukker jeg det ene øyet. Da sjeler jeg ikke, og kan lese godt. Og det gjør meg godt – hvert et ord. Så får jeg heller være litt sjørøver, i lys av mine egne særheter/vrangforestillinger.
Livet mitt handler mye om tilpasning og kompromisser – at jeg forsøker å leve et velfungerende tilnærmet normalt liv til tross for diagnoser og vansker.
Med litt tilpasning, fungerer jeg. Og leser alt jeg vil og kanskje mer til. Jeg setter pris på lyset lesingen gir meg. Gledene, opplysningen. Jeg lærer å forstå flere enn meg selv. Jeg lærer om relasjoner og forhold. Så heldig jeg er, som får lov å oppleve litteratur, det skrevne ord og forfatterne som skriver dem ut. Jeg nyter skrivekunst. Jeg beundrer ord som malerier, for eksempel, og musikk. Jeg kan høre ordene inni meg. Applaus!
aspergerinformator.com 