I går hadde jeg bursdag. Jeg ble sunget for på jobben min. Det var flagg innenfor, roser i hjertet mitt. Jeg fikk hørt lydbok av Erlend Loe: Giæver og junker som var skikkelig god å lytte til. Jeg fikk før dagen begynte nærmest åpnet et par koselige pakker og jobbet litt med egen diktning. Mamma og pappa besøkte meg etter arbeidsdagen, der jeg laget displayer som skal ut i butikkene etterhvert, vi hadde en veldig koselig stund sammen. Det har vi som regel alltid! Men det er fint å være sammen på en dag som bursdag, det er jo ofte litt sårbart for meg. Det å fylle år. Jeg har litt vrangforestillinger rundt det å leve, at jeg liksom ikke har lov, så hvert ekstra år kjennes ut som jeg har levd på overtid. Og det kan gjøre meg ganske trist og veldig redd.
Da er det ekstra viktig, godt og kjærkomment når noen husker på meg rundt bursdagen min. Og selv om det kanskje er litt utrolig at jeg lever enda, sykehuset trodde vel aldri jeg skulle bli såpass gammel, så er jeg her og er takknemlig for å være en del av livet til de jeg er glad i. Tenk, om ett år er jeg 40!
Ja, altså er jeg her, ganske spill levende takknemlig for menneskene rundt meg. Jeg er også veldig glad for tingene jeg kan drive med og oppleve rundt skrivingen, jobben min, i lesing og samvær med de nærmeste. Det er fint at kroppen er frisk nok til at jeg kan jobbe, og det var nok alfa omega i går for at jeg følte meg helt i live på bursdagen min. Takk for alt, særlig mamma og pappa. Vi er her, nå.
aspergerinformator.com 