Fengsel er et slags minisamfunn. Med kanskje mer tunge bører enn i andre samfunn, og flere regler og flere faste, strikte rammer. I bildet bor fangevoktere, av og til politi, og fanger. Men jeg tenkte på en ting mens jeg leste en roman (ja jeg får mange tanker når jeg leser) – og det er at der, i fengsler, snakkes det på alle slags språk. Du kan nok nesten høre dem bedre der, enn i samfunnet for øvrig der det er større rom mellom menneskene.
Mange trenger tolk for å få gjort seg forstått. Det tror jeg kan være veldig vanskelig – å være i et land, i et lukket rom, der du ikke får sagt hva du trenger, hva du vil formidle. Kanskje forstår man heller ikke det som bestemmes over en, eller hvorfor.
Men jeg tror også, at mellom fangevoktere og fanger, at det er en slags forståelse om det utfordrende i dette. At alle på en måte får lov å være seg, i celler og fellesareal. Med sitt språk.
Det finnes tusenvis av språk. Det finnes utallige måter å uttrykke kanskje det samme på. Og det gir muligheter og det gir misforståelser.
Jeg er glad det finnes tolketjenester, og at både norsk helsevesen og rettsvesen bruker disse. Jeg har selv sett hvordan enkelte på lukket psykiatrisk avdeling har fått formidle seg, pasienter, til leger og miljøpersonal – og også har fått forståelse for hva som skjer rundt en, etter en tolkesamtale. Det er godt å se, når man har vært vitne til dyp fortvilelse og mange misforståelser.
Jeg har et vondt minne, om en pasient som var tyrkisk og analfabet. Hun hadde en tendens til å spise mye, og noen ganger når personalet ville stanse henne, kastet de seg over henne med makt som om hun hadde skadet noen, jeg så hvordan kroppen ble angrepet – enda hun bare skulle ha en brødskive, eller en teskje til yoghurten. Kommunikasjon er så viktig. Når kommunikasjon ikke går – at ene eller andre parten ikke kan gjøre seg forstått for hverandre – kan nok også være dramatisk og vondt i et fengsel.
aspergerinformator.com 