Jeg har i dag lest Rune Christiansen Jeg går i sorg. Dikt. (Oktober forlag 2022).
Diktene tar utgangspunkt i en mors forsvinning inn i glemsel. Den åpner opp tankene mine rundt hva et liv er og hva slutten er, og jeg får plutselig en innsikt i det som plutselig blir når den demente er på vei bort, ut av tiden, verden.
Jeg fikk lese hvordan jeg-personen drømmer og hvordan hun er. Tankesprang som at han kommer hjem til henen i hennes ungdom. Det setter i gang tankene mine, og jeg lager historier. Vi hører henne spørre hvem han er. Han er sønnen. Hun skjønner ikke hvorfor han vet så mye om hennes barndom. Han gjentar at han er sønnen. I et dikt, sier moren at hun ikke vil ha besøk så lenge, men at han gått kan gå og komme tilbake.
Dette er noe av det vakreste om det vonde med å miste foreldrene sine, allerede før de har blitt borte. Jeg håper at ordene fester seg i meg – som en tatovering under huden gjerne tett ved hjertet – slik at jeg kan huske dem om jeg selv havner i en situasjon der jeg er den levende som blir glemt. Jeg sitter kanskje og ser på mennesket jeg elsker og som på en måte er i en annen verden. Da har denne diktboka gitt meg bilder jeg kan male videre på, lage livets kunst av det helt vanlige, som å åpne et vindu og kjenne at det er kaldt eller å oppleve at det blir lys om snøen faller.
Dette er en diktsamling jeg tror vil være gyldig for meg resten av livet. Boka er håp i det trivielle og håp i litteraturen. Dette er derfor en god bok som skal få en riktig fin plass i bokhylla jeg bare har diktbøker i. Jeg gir den mellom fem og seks på terningen i det jeg setter den på plass. Den løftes nok snart ned igjen, for en lese-reprise. Kanskje sporadisk, mellom permene, slik minner også er fragmenter.
aspergerinformator.com 