Jeg synes det kan være vanskelig om andre skal tolke hvordan jeg har det. Og det er jo også litt dumt å drive å tolke hverandre, for vi er mange lag, vi mennesker. Vi har gode følelser og mindre gode følelser. Jeg kan bli veldig forvirret om noen påpeker at jeg er glad, når jeg bare er i mitt vante. Og i mitt vante er det mange lag. Jeg er i godt lag og jeg er i dårlig selskap noen ganger med meg selv. Det er sammensatt, som livet. Ja, det er meg.
Og jeg synes det er ålreit. Jeg kan leve både i godt og vanskelig. Og jeg vil gjerne dele gleder. Jeg smiler, for jeg vil mennesker vel. Jeg prøver å vise mennesker hva jeg setter pris på ved dem, også i den vanligste hverdagen. Det gir dagene farger. Ja, menneskene farger livet. I alle regnbuens!
Det gir glede. Mangfold, menneskelighet.
Samtidig skal man ikke slå alt under samme tak. Jeg mener, vi kan sette pris på det glade i hverandre uten å være naive og tro at alt er perfekt. Da kan jeg i alle fall føle meg misforstått, der jeg gjør så godt jeg kan for å ha det bra med menneskene rundt meg og bry meg om dem. Jeg trenger ikke at folk skal tenke at jeg er trist og lei, men jeg håper at man forstår at man deler noe der og da, og annet bor også i mennesket. Og hele mennesket, trenger å bli verdsatt og godtatt. Også i øyeblikk som er utfordrende, tunge, vanskelige. Et omvendt kinderegg, som kan bygges sammen litt lykkelig igjen om vi viser hverandre omsorg og hjertevarme og smittende smil.
Ja, jeg smitter deg gjerne også. Med et smil når jeg kan. Og så, får du også lov å gråte hos meg. Jeg kan klappe deg på skulderen. If your happy and you know it, clip your hands: ja vi kan jo klappe for hverandre når vi reiser oss igjen, og går videre på livets vei sammen. Også i den helt vanlige hverdagen.
Håper lørdagen deres er ålreit! Klapp, klapp..
aspergerinformator.com 