Mosaikk

Jeg leste i helga ferdig en debutroman. Det er noen ganger litt ekstra spennende med debutanter fordi man ikke har erfaring med det skrevne ordet deres fra før av. Denne romanen fra denne forfatteren, gav meg smakebiter som kunst, slik mosaikk er mange biter som danner en givende enhet – for meg.

Boka heter Fra far (Kolon forlag, lesereksemplar fra forlaget) og forfatteren er Lene Berg. Det tok nesten 50 år før hun kunne fortelle sin versjon av historien om faren sitt drama, et drama som hadde fryktelig vond utgang. Før boka kom ut, var hun – i fjor mer presist – aktuell som festspillkunster i Bergen (2022) med video- og lydverk, tekstilkunst og installasjon. Filmen hennes åpnet spillene.

I denne boka møter vi Lene som har en far som plutselig er der, men han er død. For førti år siden! I minnet, vandrer livet som var. Det oppleves fremdeles sterkt. Enda tar han plass, fortsatt krever eller tar han datterens oppmerksomhet. Vi får et tilbakeblikk i hva som har skjedd med forfatter og filmskaper Arnljot Berg, gjennom barnets øyne. Øynene hennes er store, og før, slik hun husker og ser det som var.

Romanen blir en minnereise med sprang i tid, framover og tilbake, som å spole på en filmkasett. Kapitlene er stort sett korte. Noen sider som hver og en da utgjør et kapittel i en slik punktroman – som er det jeg oppfatter formen som – er ikke engang halve. Andre er på noen få sider.

Jeg nyter hver side. Hver og en er skrevet med et språk som fascinerer meg og tar meg med gjennom historien og boka, verden og livet. Sidene er fragmenter, som små bilder som til sammen gir meg et større portrett. Romanen opplever jeg som en svært rik og kunstnerisk punktroman. Romanen har mye innhold og formen gjør at den likevel blir lett fordøyelig. Den er inspirerende i måten den ser på en fatal personlig utgang. Det har vært et liv her. Det er liv her!

Lene er ikke bare datter til noen eller noe som endte tragisk, hun er og sin egen sterke stemme og en kunstner verdt å få med seg. Hun viser latter selv der det er «forbudt».Hun gav meg en følelse av at alle følelser er lov. Jeg føler meg fri og håper jeg kan få lese mer av Lene Berg i årene som kommer. Det er godt språk, og et rikt bilde – en film med sekvenser – mellom to permer. Terningkast fem pluss!