Jeg har et blikk for detaljer. Det er ganske typisk for mennesker med autisme å ha et detaljfokus. Det kan være en god egenskap og det kan også være litt utfordrende. Det som er problemet, er at jeg ser ikke skogen for bare trær. Bare at det gjelder i et mye større omfang enn det generelle uttrykket tror jeg.
Det er slik at en liten detalj kan velte hele meg – liten tue velte stort lass. Og jeg kan gå i knas av noe som kanskje ikke har så mye å si. I den store sammenheng.
Det som har vært litt vanskelig i vinter, av en sånn detalj, er at jeg pga skaden min i ryggen har trengt og trenger å gå på en smertestillende medisin. Dette er jo en medisin på hvit resept, som jeg kjøper ut på apoteket. Da ser jeg hver gang hvor mye det koster at jeg skal ha det mindre vondt, helt konkret.
Dette konkrete, noen små svarte tall på en kvittering, gjør at jeg får et kaos inni meg. Jeg kan vel bare ha vondt? Er det ikke mer riktig at jeg har vondt enn at jeg bruker noe som skal gjøre hverdagen fysisk bedre og mer overkommelig?
Og så, får jeg igjen andre automatiske tanker ut i fra dette. Av den negative karakter antakelig i et objektivt skue, og kanskje tatt ut av dimensjoner. Disse tallene på kvittering hver måned, sier meg at jeg er en negativ utgift. En utgiftspost som slett ikke skal leve!
Jeg blir brått suicidal og får vonde tanker. Heldigvis har jeg blitt litt vant med disse reaksjonene mine slik at jeg kan ta et steg tilbake og forklare for de rundt meg hva som skjer. Da kan jeg oppleve å få bekreftet fra flere ulike at det at jeg må ha medisinen nå ikke er noe å tenke på. Det betyr visst ikke at jeg burde vært død.
At jeg tar medisinen min, betyr i stedet at jeg har større sjans til å ikke bli sykmeldt igjen og kunne yte arbeidet mitt på den måten jeg gjør nå – frem til skaden evt. er mer leget.
aspergerinformator.com 