Jeg har lest en diktsamling som jeg fikk til julen 2022, fra forfatter, poet og skrivekunstner Mona Høvring: Dikt i samling 1998-2022 (Forlaget Oktober 2022).
Høvring dikter med skjebnefortellinger, lignelser fra Bibelen, med døden, med livet, med naturen, med menneskene i den, med oss. Jeg ble med inn i alle de seks samlingene som boka rommer. Jeg kan ikke flytte inn i alle diktene, for hun skriver på en måte som også er gåtefull. Ikke alt kan jeg forstå. Men det er nydelig å være gjest på lesning her, uansett, jeg føler meg velkommen og det er godt å være i disse diktene. Sanse, oppleve. Det ble røre, det ble liv i meg. Jeg leser, puster og skriver. Er dette munn mot munn metoden? Jeg gjengleder med et kyss.
Diktene har ordbilder som skaper noe større, og livet får samtidig konkretisert form i en konkret ramme. Det var interessant at debuten kom til slutt i samlingen, og jeg gledet meg til tampen for jeg husket veldig godt et av de første diktene i den samlingen (jeg har noen av samlingene fra før, men koste meg med å lese alt samlet i sin helhet disse dagene nå) om det dramatiske ved en fødsel, som der lander med noe så konkret som en tung flue på på panna!
Ordene kan være metaforer, men er likevel helt håndfaste. De klinger i meg, får etterklang. Jeg klinger som en kongefugl i trærne, mens jeg lytter større skapninger og på setningen «uglene uler kloke av skade», som jeg syns var en helt unik, rik og like vel mer presist måte å illustrere på. Diktene oppleves som andre måter å se verden på, og jeg ser og ser rundt meg også. Det er godt å observere, og deilig å kunne skape nye ordbilder.
Det er fint å kunne oppleve poeter gjennom mange års diktning, servert samlet sånn. Femmer fra meg for samlingen som består av dikt, både korte og litt lengre, salmer uten toner er også her. Jeg synger inni meg, for heldigvis lever og skriver Høvring fremdeles i meg, i oss, rundt oss. Jeg forstår noe bedre enn annet, og noe fester seg i meg med en gang mens annet kanskje krever mer lesning og refleksjon. Diktene er både morsomme og alvorlige.
Høvring fremstår markant, egenartet og stilsikker selv i alle slags uttrykk samlingen rommer, men aldri høy på seg selv. Kanskje jeg burde opphøye henne, men heldigvis viser ordene hennes det helt tydelig av seg selv – at hun er en dyktig poet – så en kan lese det helt selv.
aspergerinformator.com 