Jeg har en evne til å trekke slutninger, på godt og vondt. Noen ganger kan det være litt gøy, å se hvordan hodet mitt reagerer automatisk på saker og ting. For eksempel, da psykiaterene kom inn for samtale med meg, hadde hun ene på seg ei grønn lue. Ja, du kommer med håpet på hodet sa jeg.
De hadde ikke tenkt sånn, så litt rart på meg. Bildene jeg ser, blir språk, som snakker – til meg. Og jeg svarer tilbake, noen ganger, som i den terapitimen. Da svarte hun med lua: håpet er lysegrønt og så smilte vi litt, alle tre. Midt i det kanskje litt mørke, dystre jeg/vi også står i.
Jeg kjemper meg opp og ned. Noen ganger bryter sånne automatiske tanker meg ned, for eksempel om noen er kledd i svart i en slags stil jeg syns passer begravelse, og jeg tenker: skal jeg dø nå. Burde jeg dø? Jeg burde vel ikke vært her, det er det de vil si! Helt enkle fortolkninger kan blir til farlige mantra. Det må jeg passe meg for, være bevisst på.
Med den grønne lua, var det motsatt og humoristisk og kanskje bitte litt håpefullt også, denne automatiske håndteringen og fortolkningen min. Så, vipps ble kanskje ikke glasset halvtomt men tvert i mot halvfullt den dagen? Skål for all den ordløse kommunikasjonen jeg gir språk til!
aspergerinformator.com 