Før i tiden, særlig, var det en del som sa at bare menn var gode forfattere. Jeg har lest en diktsamling nå som forteller at det er reinspikka slurv. Boka heter Så lett, så sterk, så øm Feminisme i norsk poesi. Boka er ved Marta Breen (red.) og utgitt i 2023 på Res Publica. Eksemplaret mitt er fått som et lesereksemplar fra forlaget.
I boka, har Marta Breen samlet sterke, såre, tøffe, røffe, sinte, kåte, glade, ømme dikt. Diktene spenner over en lang tidsepoke, med mangfoldige kvinnestemmer fra ulike liv, i samfunnet slik det var og slik det er. Redaktøren lånte seg omtrent to hundre diktsamlinger på biblioteket, så utvalget vi får servert er virkelig finplukket! Her bor mange skatter. Det er skatter som skinner, men også skatter som noen kanskje ville bedt om ties ihjel. Det har ikke alltid vært ok å heve stemmen sin. En av poetene, Fatemeh Ekhtesari fra Iran, er levende bevis på å bli sensurert fortsatt. Hun har flyktet til Norge, etter å til og med ha vært fengslet i hjemlandet sitt med sin poetiske, presise, politiske og sterke skrivestemme.
Flere av de eldste diktene handler om hverdagsslitet i hverdagslivet – sett fra kvinneperspektiv. I etterkrigstiden stod fredskampen sterkt. Kvinner er opptatt av livet, ikke bare det helt moderlige, men det også, så klart. Det er kropp på flere måter. Et dikt som traff meg veldig, handlet om en kvinne som ikke var gravid, som en sa til henne, men som likevel bar et liv i magen. Ja, vi har følelser som lever, inni oss, og det gjør vondt å bli tråkket på, krenket. Jeg kjente meg nedbrutt av å lese flåsete kommentar fra folkemunn, og likevel glad: glad for diktet til Karin Sveen som fortalte om mannen som sa hun var vakker og gravid, som viste sårbarheten, helt presist, uten å lage noe drama, bare konstatere: jeg er ikke gravid men – jeg bærer et liv.
Og det handler om å bære. Og om å være. På 1970-tallet var det eksplosjon i kvinnekamp. Det ble skrevet om abort, og om ekteskap og fordeling av husarbeid. Det kan man godt forstå i en tid der stadig flere kvinner også ble helt sentrale i arbeidslivet og var mer borte fra hjemmet. Jeg er glad de tok plass, med alt dette og hele seg, i poesien også. Å lese i dag, gjør det også lett for meg å sette pris på alle kvinnene rundt meg, forstå historien bak oss og hvorfor det er viktig å ikke legge bånd på seg fortsatt – selv om jeg i dag personlig ikke synes det er spesielt vanskelig å være kvinne. Men å være menneske er ganske vanskelig, så å forstå ulike tanker, følelser og you name it, gjør meg godt – og litt klokere. En digresjon, men kanskje litt kult at Klara Klok – en klok figur i Disney-universet – også er kvinnekjønn!
I dag skriver mange av damestemmene innen poesien om kroppen vår. Om seksualtitet. Om å være mor – og ikke. Minoritetserfaringer står også sentralt i mye feministisk poesi.
Nå vil jeg være litt sentral, på slutten av min egen omtale, og nevne noen dikt til som rørte noe ekstra ved meg. I egen person velger jeg meg: Emily Dickinson av Inger Hagerup, Science fiction-heltinner av Cathrine Grøndahl, Kvinner skriv ikkje godt av Tone Ringen og Det glade raseri av Marie Takvam og diktet til Britt Sørensen som begynner med «jeg var piken i tårnrommet».
Femmer på terningen for et aktuelt, nært, brutalt, vakkert utvalg fra kvinnebryst og kvinnerøst! Er det godt nok skrevet for meg for nå? funderer jeg med et smil om munnen. Jeg har også lyst til å låne meg et par hundre diktsamlinger og se mer av det poetiske bildet, dykke inn i ordene, svømme rundt og snart – ja snart vil flyte på topp.
aspergerinformator.com 