Innlegget er ikke det man forbinder med foreldre-rett – med fordeling og kanskje krangling rundt ansvar/rettigheter osv. – men innlegget er rett og slett hva foreldre gjør rett og bra! Ganske ofte kan man høre mennesker si, de aldri i livet vil gjøre de feilene foreldre deres gjorde mot dem. Men jeg, jeg har lyst til å fortelle noe annet. Min side av det hverdagsbildet!
For jeg, jeg opplever ikke at foreldre alltid gjør feil, eller at de skulle gjort noe særlig annerledes. Jeg er skikkelig glad for så mye av foreldrene mine sine handlinger, ord og rett og slett hjertevarme og utømmelig omsorg, kjærlighet og ønske om at jeg skal klare meg bra. Mest av alt, gro og ha det bra inni meg kanskje.
Jeg håper, at jeg på slutten av livet mitt, kan si at jeg har klart å gjøre noe likt som dem jeg! Da jeg var barn, i ferd meg å komme i puberteten, husker jeg at jeg fikk panikk fordi jeg var så redd for å ikke klare livet. Og det jeg så for meg da, var å greie livet sånn som mamma og pappa gjorde. De var gode forbilder, og jeg trodde aldri jeg kunne greie et sånt vanlig liv som de. Jeg husker jeg vandret i hytteveien, mens de hadde kontroll på hage til alle årstider, hverdag med meningsfulle jobber, barn som meg og broren min som de var topp med!
Og jeg fikk rett. Jeg har ikke mestret det. Heldigvis er de mine støttespillere likevel, og de er to ekstra-liv til meg. De er suppertere på hjemmebane. Og innimellom, gjør det at jeg scorer mål. Mål som gjør godt, også i sjelen og kanskje for andre som blir glad i meg. Jeg har også lært gjennom dem – deres evne til å sette pris på meg – å klappe meg selv litt på skuldra. Bare for at jeg er meg, og at jeg er til.
Så, jeg håper, at jeg vil fortsette å kunne gjøre de der små og litt viktige, riktige tingene. Takk, til dere – som aldri gir opp. Er det håp i meg, er det kanskje i nettopp det at bare i det er det også håp. Og liv – pappa lærte meg fra jeg var bitte liten – at så lenge det er liv, er det håp. Her er vi.
aspergerinformator.com 