Jeg liker så godt å lese litt dikt innimellom den andre litteraturen jeg leser. Det gir en god miks og krydder i hverdagen. Det gjør meg også mer kreativ og skapende, i hodet og med blyant og tastatur. Nå har jeg nylig lest Karneval dikt i utvalg 1987-1997 av Gro Dahle (Cappelen Damm 1998).
Denne diktsamlingen rommer utvalgte dikt fra samlingene Audiens (1987), Apens evangelium (1989), Linnea-pasjonen (1992), Regnværsgåter (1994) og Hundre tusen timer (1996). Jeg flytter inn i rommet der veggene løfter taket og hjertet mitt gjør mange slags uventede hopp, for eksempel da jeg fikk lese om skjæra som er for fint kledd til begravelse, med sin hvite skjorte på.
For dette evner nemlig Gro Dahle – hun lager både store øyne i ansiktet mitt og beveger og rører deilig inni meg – helt uten noen vanlige kjærlighetsdikt for eksempel. Rosene til Dahle sier ikke «jeg elsker deg» men mer: «Gi meg vann i vasen, for faen.»
Hun skriver også fram en måte å være i verden på der det er fullt akseptert og helt ålreit og veldig fint å ikke ha det store sosiale rundt seg hele tiden. Jeg får se hvor fint det er å ha besøk av Ingen – Ingen har stor plass i flere av diktene.
Jeg lukker boka, snur meg i sofaen med tre seter pluss sjeselong som jeg har helt for meg selv, kvitterer ut med en femmer i notatboka mi – så husker jeg at disse timene alene med å lese akkurat denne diktsamlinga var fine. (P.S Det er også veldig godt å ha besøk av de jeg er glad i, og noen ganger kan vi dele gode litteraturopplevelser sammen også!)
aspergerinformator.com 