Jeg hørte et dikt fra Følg med nå!-boka til Trygve Skaug. Det handlet om å være litt god mot seg selv, og å ta vare på kroppen. Hvor viktig det er. Om jeg er det, er kroppen kanskje snill når jeg blir gammel nemlig. Og i det diktet var det et fine bilder, om å si pene ting, komplimenter, og så – be ut kroppen sin på lunsj da, spandere lunsj. Og jeg lurer på, skulle jeg ta spanderbuksene på?
Nei, de ville vel falle av. Kroppen min fyller dem ikke, ikke selvtilliten heller. Men jeg vil huske på det likvel, at jeg burde tatt meg ut på en skikkelig fin restaurant. Eller i det minste en koselig kafé! Sånn en gang i blant. Jeg kan i alle fall tenke på det, når jeg spiser det jeg må fra kostlisten min, fra apoteket for det meste, men likevel: et lite, viktig bidrag fra meg – for å la kroppen få leve! Både mot og med min vilje.
Takk, Trygve. Vil du forresten komme og sitte litt med meg? Jeg kan servere deg noe annet enn ernæringen min, for eksempel kjøpe et horn og smøre det med ost og skinke, det må vel bli Norvegia da – tøff hverdag, mild ost – du vil vel komme? Hornet er et digert smil. Ser du det bøyer seg oppover? Smil nå, smil nå! (P.S du trenger absolutt ikke dele at du var her på Instagram. Det holder fint i hodet ditt, i mitt).
Takk til mitt eget hode på toppen av kroppen for at fantasien som bor i det er så rik, morsom, og litt glad i alt – som også kunne vært sort som valmue-frøene på hornet om det bare får litt påfyll i form av fine ord, som andre bruker i sin litteratur også, for eksempel. «Frøene» får lov å være små. De store, svarte problemene, får bli som dem. Copy cat komplett i den komboen med at fantasien, den er fri! Tunga og fingrene som kan håndtere språket, jeg takker for språket, hvordan jeg litterært fikser livet da litt bedre enn virkeligheten, noen ganger. Takk, ja. Håret mitt er ganske langt og fint også. Sa jeg nok pent til meg nå? Fargen håret har fått med årene, kler meg.
aspergerinformator.com 