Jeg har akkurat lest en klassiker fra André Bjerke fra 1942. Jeg bestilte boka før sommeren i fjor tror jeg, uten at den kom. Samtidig hadde jeg bestilt begge filmatiseringene av De dødes tjern på platekompaniet, for en komplett opplevelse. Uten boka, lot jeg filmene ligge på vent. Nå har jeg fått tak i den, i en samleutgivelse med to andre romaner i (Aschehoug 1998). Jeg har fått lest de Dødes tjern, og jeg er virkelig vekket til live!
Bjørn Werner har kjøpt en hytte, der ryktene går om en mann som går igjen. Nå er Bjørn forsvunnet, og alt tyder på samme type forsvinning og selvmord som gjengangeren, spøkelset. Vennegjengen, med Bjørn søster inkludert, reiser opp til hytta for å finne ut av mysteriet. Atmosfæren pirrer nærvene og inneholder opplevelser som setter seg i sjelene. Trekkes flere mot tjernet, der gjengangeren også begikk sitt selvmord? Det blir en reise i psykoanalyse. Og jeg – jeg blir paralysert, revet med.
Dette er kanskje den mest innfløkte og moderne krim – og den er skrevet over førti år før jeg ble født. Det er tankevekkende, og jeg – jeg våkner og står opp fra om ikke det døde så i alle fall fra sløsing i stua. Øynene mine var nok vidåpne på flere tidspunkt. Grøss og gru, til glede!
Språket er tydelig, klart, levende. Jeg har bare lest dikt av Bjerke før, favoritt-diktet mitt da jeg var barn var nettopp fra hans penn – det om dukken til dukken.. Det er ikke vanskelig å forstå at det er samme skrivetalent som har laget denne romanen. Det orginale, det observante, pikante. Alt er bevart. Bjerke lever som et Kinderegg i meg akkurat nå.
Jeg gir De dødes tjern en høytstående femmer på terningen og er klar som et egg for filmopplevelsene. Den eldste står for tur i kveld og den nye i påskehelga.
aspergerinformator.com 