Med en spiseforstyrrelse – i form av anoreksi – tenker du kanskje at jeg alltid føler meg stor selv om kroppen min er relativt liten objektivt sett. Selv om man kanskje er litt redd for å vokse, er det likevel ikke helt sånn for meg at jeg alltid føler meg stor. Det kommer av det fine at et menneske er noe mer enn selve kroppen. Sånn er det også for meg.
Inni meg bor en veldig liten og usikker jente. Som jeg kan kjenne meg som. Det stemmer med den faktiske størrelsen kanskje, men folk har lett for å tenke at vi anorektikere kjenner oss store likevel. På tross av alt, ut av alle normale dimensjoner, på vei i vårt hinsidige. Nå vil jeg prøve å forklare litt hvordan det også er annerledes. Vi er komplekse, alle sammen. Enten vi er store eller små, psykisk syke eller såkalt friske, gamle eller unge. Dette håper jeg blir et litt menneskelig innlegg, i det ummenskelig redde og vonde.
Jeg kan bli usikker på hvordan jeg skal være. Meg. Her. Hei? I en større verden enn «hjemme». Helst ville jeg vel vært hjemme på jenterommet og blitt lest god-natta-historier for.
Men jeg vil jo være voksen og selvstendig også, og klare ting som forventes av et stort/voksent menneske. Likevel tenker jeg at det er viktig å få si at man føler seg litt liten. Si at jeg kan trenge en hånd, litt hjelp. Til å være i verden, ta plassen min. Selv om jeg er liten og redd for å ta større plass enn det også den lille kroppen lar meg, så har jeg fått livet jeg også. Og med det oppgaver og forventninger som er knyttet til å være et menneske.
Kanskje kan vi være flinke alle sammen til å erkjenne menneskers følelser, uansett om selve kroppen er liten eller stor og uavhengig av fysisk alder. En 45 åring kan være like usikker som en på 15. Ei dame på 124 kilo kan kjenne seg mindreverdig og bitte liten, inni seg. Se, erkjenn og vær her. For hverandre, og for deg selv. Hvordan vi har det er ganske viktig for at hverdagene skal føles ålreite og livet meningsfylt. Det er stort å oppleve, dele.
aspergerinformator.com 