Jeg har lest Forsiktig glass av Ingeborg Arvola (Cappelen 2004). Boka fant jeg da jeg var ute på bruktbokhandel. Jeg kjente med en gang igjen forfatterens navn fra Brageprisen 2022 der hun fikk prisen for skjønnlitteratur (for voksne) med romanen sin Kniven i ilden. Jeg leste bakpå, og fattet med en gang stor interesse. Baksiden sprudlet. Jeg kjente på lekne følelser, det kriblet i noe sårt. Så fint, tenkte jeg og kjøpte med meg boka hjem.
Da jeg leste måtte jeg undersøke – leser jeg en bok for barn/undom eller en voksenbok nå? Dette er en voksenroman, fant jeg ut med å sjekke bokhandlene på nett. Men tvilen min kom nettopp fordi barnet var så virkelig formidlet – akkurat som et barn! Barnet snakket til meg. Arvola har hamret fram jeg-personen slik at hun treffer spikeren på hodet. Den slår inn i meg. Barnet i boka er barn for sine voksne.
Boka er om omsorgssvikt. Det er ingen til å passe på sånn som voksne skal passe på. Barnet må passe de voksne. Eller dikte opp voksne som passer på henne. I en av scenene, blir oppslåtte paraplyer usynlige paraplyer. I en annen blir alle flaskene i huset til voksne.
Jeg aner festing over lav sko. Nyting av alkohol. Glemsel av barnets behov.
Likevel er også de voksne av og til stede. Som når de ikke er fornøyde med barnet, barnet som ikke vil spise for eksempel. Barnet som gjør feil.
Andre ganger dukker de også opp som noe omsorgsfulle. Da er de redde, redde for noe som har skjedd med barnet. Som når det plutselig er borte eller blør masse neseblod.
Arvola skildrer absolutt alt med barnets øyne og stemme. Det er ikke noen annen fortellerstemme eller en overordnet forteller. Barnet er den viktig. Og vittige! I det triste, har hun også tanker og gleder som gjør meg glad. Jeg kjenner på egne gode barne-minner. Jeg kjenner på lysten til å lese videre og leke videre – med barnets øyne, barnets ord. Nært mot seks på terningen, for viktig og utfordrende fortelling formidlet helt fornøyelig.
aspergerinformator.com 