Da jeg var 18 år, var jeg i Russland i forbindelse med skolen. Da jeg satt og leste De russiske notatbøkene av den italienske historieformidleren og tegneserieskaperen Igort, reiste hodet mitt tilbake til den uka. Det var en uke der jeg som en liten maur fra Norge forsvant blant høyhus og metrolinjer.
Jeg husker at jeg ble veldig overrasket over mange ting. Det var kulturforskjeller – og dermed et kultursjokk – jeg ikke var forberedt på. For hvordan kunne jeg forestille meg at det ikke var vanlig å ha middager hver dag, eller at det at det luktet urin i trappeoppgangene ikke var noe rart, eller i det hele tatt å ha så veldig lite rom å boltre seg på, hjemme i sin leilighet var helt alminnelig? Slik var det for hun jeg var utplassert hos, en 17 år gammel jente som mest av alt ville lære seg norsk så hun kunne reise til Norge, jobbe her og få seg en norsk mann.
Men likevel, det som gjorde mest inntrykk var kanskje – i tillegg til hvordan våre jevnaldrende jobbet beinhardt (ja det var de som var arbeidsmaur, vi var mer bare dronninger i tua som fikk alt servert) med skolen for en annen framtid, en framtid som var mye mer lik den jeg og de andre i min klasse tok for gitt – det var sola.
Ja du leste rett. Det er ikke sånn at sola kjennes lik her som i Norge, som jeg opplevde det i alle fall. I denne storbyen traff ikke sola meg. Den nådde ikke ned mellom alle disse høyblokker. Selvsagt var sola der, som ellers på jorda, men jeg kjente at jeg bare på en uke ble blekere i ansiktet. Jeg speilet meg i vinduene på togene på metroen, og jeg så jeg ble både fyldigere og hvitere i fjeset på denne ene uken. Uten sol, uten mitt vanlige klima ble jeg formet om. Det speilbildet, den refleksjonen, vekket noe i meg selv om det viste seg i form av kanskje forfengelige følelser, så viste det at noe er annerledes. Vi stiller ikke likt. Verden er ikke rettferdig.
Jeg tror ikke at jeg alene kan gjøre livskårene enklere for andre, ikke i gamle Sovjetunionen heller. Men jeg kan reflektere og snakke med andre sånn at vi blir bevisste på hverandre og sammen forstår mekanismer. Det er en av grunnene til at journalistikk kan være viktig, også som «våpen» mot propaganda og diktaturer, om man kan skrive det sånn. Flere stemmer kommer til uttrykk og de uttrykker seg som demokrati. Når samfunnet får romme flere stemmer, kan det kanskje få viktig og avgjørende slagkraft: Sola treffer oss og trollet sprekker. Kanskje.
aspergerinformator.com 