Mellom notene

Jeg har lest Lars Saabye Christensen sin Beatles fra 1984 (Cappelens forlag). Ungdomsromanen om oppvekstens ungdomstid for fire gutter født i 1951 i Oslo, er den første boka i noe som etterhvert ble en triologi. Jeg vil også lese Bly og Bisettelsen. Men først skal jeg nyte denne musikken av en bok.

Kapitlene i boka har titler fra låter til musikkgruppa The Beatles. Historien fortelles gjennom dem. Livet, her og nå. Og litt videre. For de fire.

Det er vennskap. Det er musikk. Det å lytte til plater. Det er guttestreker. Det er innenfor og utenfor. Det er alkohol. Det er drømmer. Det er reisen fra barn til voksen. Det er å gå opp og å rase ned. Det er galskap. Det er rus.

Og jeg blir euforisk over skrivingens kraft. Hvordan liv kan formidles med ord, slik at jeg som ikke levde på denne tida, kan forstå noe. Noe av hvordan det kunne være.

Jeg tenker på mennesker jeg kjenner, som er fra samme årgang som de fire guttene i Saabyes Beatles. Jeg strammer gitarstrengene og håper de vil spille på meg, at vi kan lære hverandre å kjenne. Det er menneskeforholdene som er livet mest, ikke så mye hvor man er. Tenker jeg.

I boka reiser guttene for eksempel til Frankrike. Jeg-fortelleren Kim drar til Island også, skal besøke en dame. Det er litt kjærlighet, også i boka, som i Beatles sine låter også. Av ungdommene som havner på ruskjøret, reiser noen til Afghanistan. Det er bortebane og hjemmebane. Det er fotball. Det er øl med gutta. Det er å ljuge og å elske. Det er sosialdemokrati og kommunisme, Mao og atombomber. Det er sommerjobber og studier. Det er å lykkes og det er å glemme å melde seg opp til eksamen.

Det er en rik bok på nærmere 550 sider. Dialogene er velskrevne og levende. Jeg føler at jeg får taket på de ulike stemmene, enda jeg bare leser med min egen. Terningkast fem.

P.S. I kveld ser jeg filmen fra 2014 som er basert på boka.