Jeg har lest Trist som faen – fortellinger av Ari Behn (Kolon forlag 1999, min utgave Boklubben dagens bøker 2001). Denne vesle boka med korte historier, satt sammen til noe som fikk anmeldere til å ta imot Ari Behn til og med med en sekser som ble tatovert til evig inn.
Alt varer ikke evig, eller mest ingenting. Det er det tristeste kanskje, med å lese denne boka først nå. Det at jeg vet at jeg ikke får lese nye verk fra forfatteren Ari Behn. Etter hans død har det vært mange som har plukket opp bøkene hans, tatt til å se på dem på nytt. Jeg selv leste Inferno og tenkte – hvorfor var det ingen som så? Under all overflate.
Nå har jeg latt flere historier få synke inn. Fortellingene i Trist som faen, Ari Behns debutbok er et mangfold, langt unna og helt nært. Liksom, det som egentlig ikke er viktig og likevel er det. Til de grader. Som å ikke være nok hjemme hos kjæresten sin, eller å elske fotballen så høyt at man legger bryllupsbildet sitt på fotball-gresset midt i kampen – så er de to tingene en elsker mest representert på samme bane. Alt står på spill, alt kan tapes. Vinner vi? Og som å ha en historie som kanskje hadde vært kul på film, men bare der – det er jo bare en klisjé, sant. Livet?
Felles for fortellingene, er også at jeg undrer meg. Jeg vet ikke alltid hva som egentlig skjer. Og hva jeg bare tenker, i mitt hode. «Jeg tenker altså er jeg» (Cogito ergo sum), er jo en velkjent filosofisk grunnsetning fra René Descartes – og det vil jeg leve på akkurat nå. Jeg vil leve på at akkurat det kanskje holder, det at jeg kan reflektere å forstå verden utifra meg selv.
Min favoritt-fortelling i denne bok-debuten var Nachspiel. Det er noe med når det skrives om gamle mennesker. Kanskje har jeg en gammel sjel, kjenner at jeg sitter i samme båt som de som har levd en stund. La meg ro over i noe, godt, en drøm? So ro, lille mann. En sang jeg fikk høre før jeg sovnet, som barn, og når livet kjennes stort kan vi være akkurat så små og maktesløse. I alt som skal leves. Da kan det være viktig å holde på humøret, drømmene.
Jeg er takknemlig for at jeg får lese. Samme hvor meningsløst noen ting folk opplever er, kan vi sammen kanskje forstå, noen ganger være med å forandre. Kanskje dette med sinnsro er en ting å tenke litt på også; «Gud, gi meg sinnsro til å godta det jeg ikke kan forandre, mot til å forandre det jeg kan, og visdom til å se forskjellen» – bønnen som er skrevet av Reinhold Niebuhr. Kanskje en skikkelig stor avsporing, men dette gjorde boka med meg – at jeg virkelig leste, tenkte og levde. I det gode og i det vonde, i det fantastiske og trivielle. Terningkast 5.
aspergerinformator.com 