Husker du sangen om vesle Jensemann som snekra på noe spennende som snart skulle bli presang, en tekst og melodi laget av Alf Prøysen? Jo mer han holdt på og gjorde seg flid, jo mindre ble gaven. Det begynte som sybord og endte som smørefjøl, men hele tiden ble motet holdt oppe. Det ble en nyttig ting, det kunne ingen komme i fra!
Og sånn satt jeg og tenkte litt her en dag. At jo mer jeg har kjempet, jo mindre har jeg kanskje blitt. De store drømmene fra man er liten, som etterhvert har blitt justert ned. Og nå, nå er jeg kanskje fornøyd med å jobbe som VTA det jeg klarer og ellers være ufør, og fornøyd nok så lenge jeg holder avtalt vekt selv om det aldri vil gi meg den store familien med egne barn, som jeg planla da jeg var barn.
Er jeg likevel, en nyttig «ting»? Jeg tror det. Jeg håper det. At jeg er til noe verdi, for noen. Jeg er i alle fall litt til verdi for meg selv, når jeg kan få oppleve å være sammen med familien min. Når jeg kan få lese bøker som lærer meg om andre mennesker, andre liv. Når jeg kjenner meg levende og kan få skrive, utvikle meg og kanskje bli til noe, som et dikt.
aspergerinformator.com 