Jeg har lest Over det kinesiske hav av Gaute Heivoll (Tiden Norsk Forlag 2013).
Dette er en roman om virkelige mennesker og hendelser (basert på), og Heivoll evner å dikte seg inn i hovedpersonens liv med presisjon. Kanskje er denne boka litt tyngre og «kjedeligere» enn de andre jeg har lest av forfatteren, sett utenfra. Men innenfra, fra meg, er boka en svært viktig hjørnestein eller den utrydningstruede fisken i havet jeg så gjerne vil redde.
Det er 1994 og hovedpersonen rydder opp i barndomshjemmet, pleiehjemmet. Handlingen begynner like før krigen. Et ektepar reiser hjem til hjembygda si etter å ha vært at de har jobbet noen år på Dikemark. De reiser sitt eget forpleinings-hjem for det som ble kaldt åndssvake. Stedet er en liten bygd helt sør i Norge og ekteparet far, mor, sønn og datter er klare til å være «galehus». Rommene i det nye hjemmet fylles med pasienter – på toppen en hel søskenflokk på fem fra Stavanger. Her blir alle de åndssvake voksne. Men enda er de åndssvake, noen med og noen uten ord. Onkel Josef synger. Ingrid uler.
Krigen tar slutt men familien rammes av en egen tragedie som nesten synker ekteparet, i alle fall mor, opprettholdelsen av et hjem ut på dypt vann.
Noe flyter. Noe er viktig. Som livet. Som å være, også om man ikke for eksempel har språk. Boka har nydelige sammenføyninger og tilnærmelser mellom særlig hovedpersonen i boka som er ekteparets sønn – historien fortelles gjennom han – og åndssvake Ingrid.
Samspillet mellom de fem Stavanger-søsknene er også verdt å lære å kjenne. Vi såkalt intelektuelle har litt å lære. Jeg ser godt hvordan storesøster Lily hjelper de yngre, også tilbakestående, å navigere på dette forblåste livet. Jeg håper de kan segle i medvind, inni seg. Men noe forandrer seg kanskje mindre for de med mindre håndbagasje? Kanskje er det et tankekors. Kan det likevel være godt? Å vite, at noe skal få bestå. Boka handler om og gir de vergeløse en stemme.
Fordi jeg har levd og lever med egne psykiske lidelser, også svært mye på sykehus, kom jeg på et vis litt hjem i mitt eget vonde – og gode – i denne boka. Det ble sterkt å lese, selv om jeg absolutt er godt intellektuelt utrustet. Noe er likevel til å kjenne igjen. Det er menneskelig. Terningkast fem. Boka er et viktig stykke norsk pleie-historie, nøkternt og varmt fortalt på samme tid.
aspergerinformator.com 