I morgen er det hverdag. Hver dag, sin rytme. Hver dag, sine rigide regler, inne meg. Og stadige forsøk likevel, på å flyte med resten av samfunnet, smeltet inn og fungere. Og noen ganger kan det gå ganske susende, strålende bra. I morgen kan bli en fin dag.
En middelvei kan være et godt utgangspunkt. Å skulle være som «alle andre» handler om å tilpasse seg, også når det ikke kjennes greit. Det kan blir for mye og da kan jeg få en reaksjon, som ikke er god å leve i. Inni meg, utenpå meg. Jeg kan miste mitt fotfeste. Det er derfor litt greit å ha noen rammer for seg selv for hvordan en dag skal se ut. Da blir jeg ikke så overrasket hver eneste dag. Når noe er trygt og stabilt, tåler jeg også forandringer som oppstår uventet mye bedre. Da kan jeg klare å samhandle også når det stokker seg litt for meg. Da blir det ikke bare masse armer og bein eller negative domminoeffekt i følelsene. Jeg kan føle at jeg mestrer og jeg kan faktisk mestre.
Men det krever altså et visst system for meg. En slags stødig grunnmur og bygge ut i fra. Med de ordene, runder jeg av uke 19. God, ny uke ønskes alle.
aspergerinformator.com 