Noen med autisme, kan som andre også ha andre psykiske vansker, og noen psykiske vansker tar seg ut på kroppene deres. De kan bli fysiske skader, kalt selvskading.
Selvpåførte kutt kan bli til sår som blir til arr som ligner striper på en sebra. Noen ganger blir jeg nysgjerrig på slike metaforer vi bruker i dagligtalen vår. Jeg fikk denne gangen lyst til å finne ut: Hadde jeg vært gammel og en liten/stor sensasjon om jeg var en av dyrearten sebra?
Ja, sebraen har en levealder på rundt 25 år. JEG er 39.
Sebraens tilstand i verden er klassifisert til nær truet (kilde wwf.no).
Kanskje kan vi sebra-piker ha det som en visjon og mål at det som er sykt i oss ikke skal få dekke oss, men i stedet få leve godt nok – at vi ikke skal være forsvinnende sebraer.
Hverdagen, livet, kan funke. Kan gro, litt. Bli noe bedre. Vi kan prøve å ta til oss mer sol, varme, god næring, selv på en vanskelig metaforisk savanne. Så kan menneskeversjonene av sebraer fortsette å være i verden og bli langt over 25 år hver og en av oss. Her er vi, og jeg. Vi har noe å kjempe for. Vi har et liv.
Levestatistikker kan vokse. Hva spiser en sebra? Kostholdet er mest av alt gress. Noen spiser også blader og kvister (kilde: wwf.no). Finnes ønskekvist? spør jeg.
Svarene man kan finne, er fakta som gjør at jeg får en følelse av å høre til i en utrolig verden med mange dyrearter, et mangfold å kjempe for. Men man må kjempe som den rasen man er, å bli en uttødende rase er ingen bærekraftig visjon.
Sebraer har en vekt på mellom 250 og 400 kilo og skulder-høyden er 125-160 cm. Jeg trekker på skuldrene, kanskje kanskje ikke kan dagen i dag bli mer god, positive tanker spire og gro.
aspergerinformator.com 