Jeg har tilbrakt noen lesedager surrende over boka Grå bier (Cappelen Damm 2023, lesereksemplar fra forlaget), en roman av Andrej Kurkov som i dag regnes som Ukrainas viktigste forfatter. Jeg har da fått være i gråsonen mellom Ukraina og Russland. Jeg tror jeg forstår: krig og fred eller mer enn svart/hvitt.
Romanen er en fortelling om en birøkter – Sergej Sergejitsj – som forsøker å leve som han pleide, i den landsbyen han har bodd i hele voksenlivet. Men det er bare han og «barndomsfienden» Paskja som har valgt å bli igjen her hvor ukrainske soldater og russiskstøttende separatister skyter på hverandre nesten rundt ørene på dem. Landsbyen har beliggenhet i den såkalte grå sonen. Handlingen er lagt et par år tilbake i tid. Det krig i Donbass. Russland har ikke begynt sitt fullstendige angrep på Ukraina enda.
Under skytingen, frykter Sergej mest for biene sine. Biene gir honning og de kan gjøre frisk om en sover på dem. Det har guvernøren vært og prøvd! Våren kommer og biene skal samle nektar. Sergej tør ikke å slippe biene løs pga. skytingen, de kan bli borte. Sergej fraktar kubene på en tilhenger, de flyr sammen av gårde.
Reisen bringer oss til sivile og militære i kamuflasje på begge sider av konflikten. Jeg kjenner at det blir vanskelig å velge side, forstå hva som er godt og hva som er vondt. Under grensepasseringer og pass-problemer jager jeg med og pulsen stiger. Jeg leser et samfunn og en storkonflikt som er omfattende, komplisert og fullt av menneskeskjebne og personligheter – på begge sider.
Selv om bokas handling er alvorlig skriver Krukov med søtere humor. Blikket hans blikk får meg til å lese lett og svært konsentrert. Jeg får hjelp til å se og forstå også det mer uforståelige. Det tror jeg det hadde vært enga vanskeligere å få fått på uten hans unike evne, det det personlige glimtet på mennesker. Vi er medmennesker.
Jeg leser: man lever. Biene lever også. Vår verden består av symbiose. Vi er avhengige av hverandre. På godt og vondt. Biene produserer honning som gir god avkastning. Menneskene gjør her mer skade på hverandre. Likevel, ser jeg håp! Når strømmen blir borte og livet svarte natta, tenner noen lys for hverandre – riktignok stammer vokslysene en gang fra kirken som har gått tapt av en bombeeksplosjon. Håpet kan ligge i at uansett hva krig handler om er det også om mennesker som det er verdt å hjelpe og leve videre med og for.
Jeg lukker boka og summer meg sakte sammen. Jeg takker for verdifull leseopplevelse om alt fra krig og behov for mer fred, menneskets primære behov og kunsten å være birøkter. Romanen er et kunstverk mellom drøm og virkelighet, fantastisk fortelling og faktiske forhold. Boka er mer aktuell enn man skulle ønske seg. Terningkast 5.
aspergerinformator.com 