Jeg er her nå. Jeg regner også med mer. Framtid. Selv om jeg synes det kan være overveldende og uforutsigbart med det man ikke vet hvordan blir enda.
Jeg setter pris på tall, det konkrete å regne med. Jeg fikk et minne i hodet, hentet fra barneskolen. Å sitte ved pulten sin, ha en stor kuleramme framfor seg i mattetimen. Jeg vet ikke om de brukes lenger i dag, den konkrete visualiseringen av ulike størrelser, mengder, å regne med.
Det var noe magisk med kulerammen, som ville gå opp. Uansett hva man ville sammen eller trekke fra. Man fikk noen kuler på hver side. Et stykke i bevegelse som endte i system.
Jeg kunne ønske livet var like tydelig, pålitelig som ei kuleramme. Likevel, det kan være godt bare å vite det – vite at blir man usikker, finnes det ei råd. Til å sette seg ned, reflektere, trekke fra (det man ikke vil bruke tida si på) og legge til (det man vil tilføre livet sitt).
aspergerinformator.com 