En erindring, et tankesprang:
Når en gammel dame
kanskje åtti pluss
ligger i kista
kan det hende hun gråter da?
Jeg tenker på: gråter fordi hun ikke kan være hos oss mer. Stryke noen over håret, kinnet, si det går bra. Se nye generasjoner vokse opp, passe på at vi ikke gjør de største feilene, som får oss vondt.
Jeg snur på meg.
Så tenker jeg: kanskje snur hun seg så hun ser rett opp. Hun kjenner lukten av blomstene på lokket, et løfte om vår. Da tror jeg hun smiler. Det er nytt liv på over livets sirkel.
Jeg sår i stripene av savn:
forglemmegei
aspergerinformator.com 