Skal jeg ta Trygve Skaug sitt dikt fra ungdomsdiktboka på ordet, invitere kroppen min ut på lunsj, ta vare på meg sånn. Men det funker ikke helt, likevel, selv om jeg kunne ønske at jeg var mer som andre. Fredag sluttet vi tidlig på jobben og noen av de jeg kjenner best, skulle gå i sentrum og spise utelunsj på kafé. Jeg kunne ønske at jeg kunne klare være med, tilpasse meg og ha det ålreit i en sånn setting. Jeg skulle klart å gjøre de «rette» tingene, kan man ønske seg å være rett?
Men konsekvensene er for store, jeg ville antakelig ikke klare å spise etterpå. I lang tid. Det ville gå rett vest. Jeg trenger, mine faste rutiner, kost-planen, apotekvarer og å ikke være «vanlig». Jeg er dårlig på det vanlige, som burde være enkelt og egentlig veldig fint.
Jeg er kanskje ikke fin. Er jeg en idiot som skulle drepes? Jeg kan kjenne det sånn. Og da må jeg gå for middelveien. Gjøre det jeg klarer for å være i live, og være fornøyd med det. Resultatet er at jeg er mye fornøyd. Jeg finner glede i at kroppen fungerer til at hodet fungerer, så jeg kan skrive og lese, les leve? Det gir meg også glede når jeg kan være til nytte på arbeidsplassen min. Så får jeg heller spise «inne», min kost-plan i samsvar med helsevesenets krav og avtaler med meg, mine apotekvarer.
Og, når det funker, er det ingenting i veien for eller galt i heller i å ta med seg den lunsjen ut. Sette seg på trappa eller en pall utenfor jobben i spisepausen vår og kjenne sola varme. Det kommer nå en sommer til, I love you June.
aspergerinformator.com 