Jeg tenkte på en ting, en dag jeg satt og leste. Man skrev gjerne at et menneske satt foran skrivemaskinen, når man beskriver en skrivende (før). Mens når noen skriver på datamaskinen sin, egentlig på akkurat samme måte bare at det vises på en skjerm, sier vi bak dataskjermen. Jeg satt bak dataskjermen fire timer og jobbet med teksten min. Eller, han spilte hele dagen, skikkelig god e-sport.
Det går sport i å mestre et språk, inkludert sosiale observasjoner for meg. Jeg blir glad når jeg forstår noe av hvordan vi kommuniserer og hvorfor. Hvorfor et bilde passer på noe, mens vi ville sagt noe helt annet i et tilfelle som kanskje ser ganske likt ut.
En del med autisme kan synes det er vanskelig å forstå det som ikke er i klartekst. Samtidig, så er vi ofte veldig observante og får med oss detaljer og nyanser. Jeg merker fort om noen er «annerledes». Det kan være på det fysiske som litt endret hårsveis eller det kan være det mentale, er du sint? Har jeg ofte spurt når noen jeg skal være sammen med kommuniserer annerledes. Jeg merker at det er noe, selv om det kanskje ikke egentlig er sint. Det overtolker jeg.
Ofte får jeg da bekreftet at noe stod på hos de. Kanskje hjemme, kanskje hadde de sovet dårlig. De var forandret. Forandringer fortsetter å skje, og de kan ha en bedre dag igjen. Det fine med å føle det vanskelige, selv om det gjør meg usikker og litt utladet, er at man kan være med på å ta hensyn til andre. Det gjør meg kanskje litt mer forståelsesfull, jeg får i alle fall muligheten til å forstå hvis jeg spør. Åpner munnen, eller tastaturet, og spør.
aspergerinformator.com 