Noen ganger (les: ganske ofte) er små valg store. Det er vanskelig å velge. For eksempel å sette seg ut å spise eller å bli inne. Skal jeg sitte ute, må jeg føle meg helt trygg. Sammen med de som er sammen med meg.
Det handler nok ikke bare med å gjøre at jeg har anoreksi, som er en spiseforstyrrelse, men også med det grunnleggende autistiske. Jeg kan være fleksibel, men under forutsigbarhet og trygghet. Da kan jeg endre meg, til det som måtte passe.
Jeg opplever likevel ganske ofte en uro når jeg skal velge. En slags ambivalens. Jeg må ha føle klart for ja eller nei, for eller mot, svart eller hvitt. Ikke en mellomting. Jeg er veldig dårlig på gråsoner.
Derfor funker det dårlig å si kanskje. Eller å si velg du, til meg, når jeg ikke vet hva den som spør vil. Jeg trenger litt hjelp, i valgprosessen. Godt valg, nå for tiden er det jo ganske fint å sitte ute men det gjør også at jeg ikke helt vet hvordan jeg skal bære måltidet ut, om jeg kjenner meg trygg når jeg skal bære inn, eller om alt (også innsiden av meg) vil gå i knas.
aspergerinformator.com 