Når jeg leser finner jeg noen ganger setninger, bilder og stemninger som snakker litt ekstra til meg. Da jeg var ungdom, fikk jeg kallenavnet Spurven av mine beste venner på videregående skole. Navnet har jeg hatt med meg på innsiden videre. Ei i familien min har også tegnet en gulspurv til meg som jeg er glad i, der er jeg veldig fin! Jeg er en annen, et annet vesen, men fullt og helt en konkret form fra noen som så noe i og ved akkurat meg.
Setningen jeg vil fortelle om som fikk i gang tanke-maskineriet og følelseslivet nå, er fra og i romanen «På jorda er vi glimtvis vakre» av Ocean Vuong:
«Det er ikkje ein gud – så klart – men eit helikopter, ein Huey, enda ein hersker med så sterke vindar at ein bomullsgrå sporv like bortanfor berre fyk rundt, ute av stand til å kontrollere seg sjølv.»
side 52
Ordene uttrykt og satt sammen på denne måten fikk meg til å se. Og tenke. På samme tid. Spurven som ikke kan kontrollere seg. Som blir kontrollert av annet/andre. En konsekvens, like vel også slik naturen er.
Og slik fungerer helsevesenet for meg også. Jeg klarer ikke kontrollere alt i livet mitt selv. Helsevesenet griper inn og hjelper til så jeg overlever. Med eller uten min vilje, det kommer anpå dagen man spør meg, likevel tror jeg jeg kan si at jeg setter pris på at noen bryr seg nok om meg til å holde meg på livets retninger, selv om jeg i disse dager har tenkt mye på døden, at jeg ikke skulle vært til her på jorda vår. Det er likevel ikke så mange alternativ og selv en spurv kan ikke oppholde seg i himmelen hele tiden. Hun må ned å lande, spise sine smuler. Kanskje var ordene noe litt godt å tygge på, en følelse av at det kanskje er best, at til og med jeg er best – til å være meg.
aspergerinformator.com 