Noen ganger, blir man hjelpesløs. For seg selv, for andre. Jeg er ofte der, at jeg ikke kan gå videre. Det er for vanskelig med større endringer. Jeg prøver i det små å være den beste utgaven av meg selv. Hvem er jeg?
Jeg er skilpadde. Går sakte og gjemmer meg i skallet mitt. Samtidig, kan jeg da bli trygg. Og glad. Du kan stryke meg over skallet. Jeg stikker hodet ut. Jeg ser verden. Jeg ser deg. Jeg ser meg, sånn kanskje du ser meg. Og vi hører sammen.
Langsomt fører altså også et sted. Vi kan ha gode dager. Fine øyeblikk. Også uten at verden i oss eller rundt oss er helt forandret.
Jeg trenger, på godt og vondt, at noe (mye) består som det er. Da kan jeg ha det fint i rammene, fylle bildet. Helt ut.
Jeg smiler. Hei!
Det er ganske vanlig for mennesker med en autismetilstand å like og trenge de faste rutinene. For meg er de en bærebjelke og jeg kan stå. På.
aspergerinformator.com 