På tv-skjermen ruller det reklame, og nå for tiden er det en lengre reklamefilm fra Plan Norge som går igjen. Om att og om att. Den vekker et minne i meg, som kanskje forteller noe om meg og min måte å være i verden på.
Jeg har aldri vært med i en fadderordning der jeg har vært fadder for et menneske. Det har for meg på en måte vært vanskelig å skulle sørge for et barn – ja, som om det blir for stort et liv og en balanse som liksom blir skjev, forstå den som kan. Jeg vet det ikke «stemmer» helt i objektive briller, i alle fall ikke denne følte enorme ubalansen, men jeg har uansett ikke klart å bli fadder.
Det jeg derimot har vært, forteller noe som er typisk for flere som har autisme-spekter diagnose. Hjertet mitt for dyr er stort. Jeg klarer å elske dem, uten ord, og både med og uten mine ord. Da jeg i årevis var innlagt på sykehus hopet det seg litt opp med ting rundt meg. Like fullt hadde jeg bursdag vært år og en familie som var glade i meg og gjerne gav meg bursdagsgave. Ett år ønsket jeg meg noe som ikke tok plass fysisk men som fylte både interessefelter og hjerterom.
Jeg ønsket meg en løve! Du leste riktig, en ekte løve. Det var en «adopsjonstjeneste» på samme måte som fadderordninger der man støtter et barn som er vanskeligstilt i lokalmiljøet sitt. Det var en årlig premie å betale, og jeg fikk en slik i fødselsdagspresang.
Med gaven min var jeg en løvemor som var med på å gjøre forholdene til en løvinne som hadde vært syk så vidt jeg husker og levde i et slags reservat. Jeg leste papirene hennes, så på bildene på nettet, skrev henne på ønskelista. Jeg fikk vi gave å være noe til et individ. Et individ som ikke ble følelsmessig ut av balanse for meg, men likevel fikk jeg føle at jeg kanskje gav noe. Det var fint.
Noe av det gode for meg å oppleve, var at de som gav meg den gaven viste at de hadde hjerte for akkurat meg på samme tid. De syns så inderlig at jeg måtte ha noe hos meg. Jeg åpnet en liten pakke innpakket med papir fra lekebutikken, jeg tror det var Sprell. Inni papiret kom en løve til syne. En liten kosedyrløve, så myk som fløyel. En venn å sovne med om kveldene i sykehussengen, våkne ilag med hver morgen. Jeg var ikke alene. Noen tenkte på meg og jeg klarte samtidig å tenke ut i verden. Jeg tror jeg kan se balanse, harmoni, magi. «Løvlig» ❤ hilsen meg.
aspergerinformator.com 