Noen ganger kan man føle seg uviktig. Noen snakker om puslespillbiter rundt autisme. Jeg tenker litt på å finne plassen sin, som en brikke i det store bildet. Det er ikke alltid så lett å passe inn. Men et eller annet sted, gjør en det.
Noen «biter» man treffer i livet, gjør større inntrykk og får en egen betydning. Det er mange betydningsfulle personer. Egentlig er alle betydningsfulle! Men for akkurat seg selv, er det noen som har hatt en avgjørende funksjon.
Jeg tenker på essensielle mennesker for meg. Personer som har gitt meg trygghet. De har trodd på meg. Støttet meg. Jeg har også holdt av dem, satt pris på og klart å vise at jeg er glad i dem. Kanskje til og med at jeg elsker dem, inni hjertet mitt, slik man kan elske et familiemedlem. Eller en hund! Jeg smiler nå, for jeg mener at det er lov å verdsette flere ulike vesener og relasjoner. At ikke det ene trenger bety mindre for seg enn det andre. Bare noe annet.
I dag vil jeg putte familien min på listen over essensielle mennesker. Hunden min gjennom fjorten år – Mocca – over essensielle dyr. Flere forfattere kommer også på lista over sentrale mennesker, for å ha gitt meg fellesskapsfølelse og muligheter til å lære meg å forstå andres følelser og verden omkring meg. De har skrevet både nåtid og historie, ekte og diktet, fram til meg. En og annen helsearbeider kommer med i dette bildet også. De får høre med i rammen i det minste. Rammer er essensielle i hverdagen min! I dag har jeg vært på Biltema og kjøpt verktøy til å etterhvert komme meg på plass i de viktige, trygge rammene på nytt bodsted.
aspergerinformator.com 