Noen ganger sier gamle ord noe om noe som var, som får meg til å se hvor vanskelig språket kan være, hvor kaotiske følelsene noen ganger var, hvordan det nesten fester seg i også maten og omgivelsene man må ta inn som menneske – og til slutt og alt i alt hvordan skriving tross alt alltid har vært en slags løsning. Jeg åpnet den gamle dagboka:
Jeg er så redd at jeg er kvalm. Jeg tør ikke skrive det jeg trenger. Stua bader i sukker. Jeg trenger meg inn i skriveboken, rømmer fra de snakkende. Jeg vil én ting med mine to kropper. Innsiden vender ut eller motsatt. Jeg vil ikke snakke mer.
datert 28.02.2008
Dette notatet er ikke helt til å forstå. Ikke for meg heller. Men jeg ser at det snakker. Disse ordene snakker uten at noen kan høre eller forstå. Jeg kan heller ikke, nikke og bekrefte. Men jeg kan se, jeg skrev når jeg ikke klarte snakke, og det hjalp meg nok. Med boka, var jeg ikke alene.
Jeg ser meg i en gammel film i hodet mitt. Jeg ser meg i korridoren der jeg var da. Jeg ser: En jente, sjanglende, kanskje med blikket ned, med notatbok i hånda. Nesten hele tiden. Det er et viktig notat i seg selv, note to self nesten. Jeg vil alltid ha noe å skrive med og på, nå, da og for framtiden – det er godt og viktig for meg å kunne skrive, samme hva framtiden ellers bringer av opp eller ned. Antakelig blir det litt av begge deler. Jeg titter opp, møter jeg blikket ditt som leser meg, her?
aspergerinformator.com 