Jeg tenker. Mye. Kanskje litt for mye. Å gå i Oslo og se løver. Slike som kan brukes i våpenskjold og være symbolske beskyttere utenfor bygninger. Verne oss gjennom symbolet.
Og så tenker jeg i dag på andre beskyttelsesfaktorer. Jeg tenker på forskjellen mellom meg som syk og de mer «normalt» fungerende. Som anoreksipasient er det liksom ikke store vektnedgangene som kan skje, før det blir mer et ramaskrik.
Når andre forteller kry «gikk ned x kilo på en måned jeg» – kan jeg få litt den forbudte følelsen noen ganger: jeg nærmest misunner dem. Jeg har ikke sånne ting å si, eller få føle – noen glede ved for eksempel tre kilo ned, det er blir ikke mestring men tragedie. Særlig sett utenfra. Derpå blir jeg igjen her utenfor, og om jeg går ned noen få gram, er det lite i forhold til deres tall – så dermed er jeg liksom kronisk ved mitt vanlige «feite» (selv om jeg objektivt ikke er tykk, riktignok.)
Tilbake til virkeligheten. Jeg smyger meg mellom løvene. Kan de spise meg, ete meg opp? Eller er jeg igjen fantasi. Kan jeg finne opp, en mer bærekraftig vei, vandre en drøm som holder meg på jorda? Jeg går på, er jeg vandringsmann eller kvinne, den ganske nordmann, får jeg i gatene der høre til. Jeg skal til Oslo i morgen ettermiddag, vil jeg der gå i trygge, gode fotspor. Kan løven sluke de vonde følelsene, angsten jeg noen ganger kjenner når jeg opplever kroppen min stor og/eller diffus?
Vær så god, løve – tem meg gjerne. Ta meg med, inn i flokken og gjør meg i ett – med de/dere andre. Jeg vil unngå opplevd sinne og misunnelse innad flokken. Per nå er det likevel litt vanskelig å glede seg over det sosiale og kanskje det største og fineste – nemlig mangfoldet – når jeg ikke får blendet inn i fellesskapet. Vær mitt skjold – løvenskjold! Beskytt meg mot indre demoner, ytre vrangforestillinger og mine noe frastøtende oppførsel mot andre. Jeg vil mest være en forståelsesfull, inkluderende venn.
aspergerinformator.com 